Topp 5 språk jeg skulle ønske jeg kunne
Å kunne kommunisere med flere mennesker på jorden enn de norsk- og engelsktalende, er en av livets mange luftslott. Jeg har studert både fransk og italiensk på universitetsnivå, men 99 % av det jeg lærte, er glemt. Sånn går det når man ikke trener jevnlig, dvs. kommunisere med franskmenn og italienere, aller helst bo i landene over en lengre periode. Her er en liste over de fem språkene jeg først og fremst ville ha lært meg dersom jeg hadde hatt all tid i verden (dvs. ca. 25 millioner kroner satt inn på høyrentekonto (eller fond), så jeg kunne ha levd på rentene og slippe å jobbe).
5. RUSSISK
Det å ikke kunne reise rundt i verdens største land og kommunisere på en anstendig måte med dets innbyggere og tjenesteytere, er ene og alene grunnen til at det hadde vært nyttig å kunne det mest utbredte av de slaviske språkene. 150 millioner mennesker har russisk som førstespråk, og det å kunne noen russiske gloser vil også være en sosial døråpner i land som Ukraina, Hviterussland, Kaskahstan, Usbekhistan, Kirgisistan og Turkmenistan. Engelskkunnskapen er begrenset i alle disse landene. Det første som må på plass er de kyrilliske bokstavene slik at jeg kan orientere meg i gate- og t-bane-nettet i Moskva og St. Petersburg. Så får man ta resten (uttale og grammatikk) etterhvert.
4. ITALIENSK
“Mi chiamo Frode. Sono norvegese - credo (mia madre è norvegese, con mio padre è finlandese). Ho ventiquattro anni e sono studente della lingua italiana nel’Universitá a Trondheim. Abito in una appartemento (settantotto metri quadrati) con un amico, si chiama Anders. L’appartamento è in centro (in Via Nedre Møllenberg); è comodo, silenzioso ma abbastanza buio. È al terzo piano, le finestre di soggiorno danno sulla strada. Paghiamo quattromila (kroner) al mese.”
Denne teksten (om meg selv) skrev jeg da jeg var 25 år gammel og italienskstudent ved NTNU. På dette tidspunktet, hadde jeg allerede cand-mag-en (moderne norsk: bachelorgraden) i boks. Jeg hadde et jobbeår på Dragvoll Idrettssenter, men ønsket ikke å bryte all kontakt med akademia, så jeg bestemte meg for å melde meg på begynnerstudiet i italiensk – sekundært fordi jeg ville lære meg italiensk, primært for å sjekke damer. Da sjekkinga var ferdig, og jeg kunne konstantere at her var det intet å hente, avbrøt jeg studiet.
Både før og etter 2001 har jeg syntes at italiensk er et vakkert språk, og Italia er et vakkert land med masse god mat. Det hadde ikke vært meg imot å kunne lære meg språket igjen (siden 2001 har jeg glemt alt) og praktisere den der den skal praktiseres: i Italia og i romantika.
3. FRANSK
At fransk er et offisielt språk i Belgia, Benin, Burkina Faso, Burundi, Canada, Djibouti, Ekvatorial Guinea, Elfenbenskysten, Frankrike (inkl. Fransk Guyana, Fransk Polynesia, Ny-Caledonia, Saint Martin og Saint Martin et Miquelon), Gabon, Guinea, Haiti, Kamerun, Komorene, begge Kongo-ene, Luxembourg, Madagaskar, Mali, Monaco, Niger, Rwanda, Senegal, Den sentralafrikanske republikk, Seychellene, Sveits, Togo, Tsjad og Vanuatu; er vel grunn nok til å lære meg det – selv om jeg per dags dato bare har lyst til å reise til halvparten av disse landene. Fransk er også elegant og sofistikert – pluss at det er ett av to offisielle språk i den europeiske kringkastingsunionen (EBU) hvis flaggskip heter Eurovision Song Contest. Tallene fra 1 til 12 (unntatt 9 og 11) var det aller første franskspråklige jeg lærte meg, allerede som seksåring. Og den vakreste frasen jeg visste om på den tiden, var: “Norvège – douze points”.
I likhet med italiensk, studerte jeg også fransk på NTNU av samme primære og sekundære grunn til at jeg studerte italiensk (se over). Det skulle vise seg at franskstudiet skulle bli for vanskelig både på den ene og den andre måten, så jeg kuttet det ut. Jeg var jo allerede cand.mag (bachelor), så pourquoi s’embêter? Men til forskjell fra italiensk, var fransk et fag jeg hadde både på ungdomsskolen og videregående skole, med standpunktkarakteren Meget godt (M) på Sverresborg ungdomsskole og 5 på Trondheim Katedralskole. Likevel, altså, snart 20 år siden jeg aktivt brukte språket, har jeg glemt mesteparten av franskkunnskapen (med unntak av uttalen). Det hadde ikke vært meg imot å få en oppfriskning og, etterhvert, en videreutvikling.
2. SPANSK
Argentina, Bolivia, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Den dominikanske republikk, Ecuador, Ekvatorial Guinea, El Salvador, Guatemala, Honduras, Mexico, Nicaragua, Panama, Paraguay, Peru, Spania, Uruguay og Venezuela. 20 gode grunner til å lære meg spansk. Dessuten: I ti av 50 byer på Topp 50 storbyer jeg ennå ikke har vært i, kommer man en lang vei med å kunne noen spanske setninger og gloser. Jeg har aldri hatt noen befatning med det spanske språket verken på skole eller universitet, noe som skyldes at jeg i min ungdom ikke syntes at spansk hørtes særlig vakkert ut. Dette synspunktet har jeg egentlig fremdeles. Spansk er ikke like melodiøst og romantisk som italiensk – eller like grasiøst og elegant som fransk, men jeg erkjenner at det er nyttig å kunne for å reise rundt, spesielt i Latin-Amerika hvor ikke alle kan engelsk, og fordi 483 millioner mennesker har spansk som morsmål (verdens nest mest utbredte førstespråk etter mandarin). Så igjen: Hadde jeg hatt all tid i verden osv.
1. FINSK
Faren min, Eero Veikko Sieppi, bor i Joensuu kommune i Finland, nærmere bestemt i tettstedet Uimaharju (1 366 innb.), 45 km nordøst for kommunehovedstaden og Finlands niende folkerikeste tettsted, Joensuu (67 811 innb.). Jeg besøker ham noen dager hver sommer, og ettersom han lærte seg norsk før og etter min fødsel, så har kommunikasjonen mellom ham og meg alltid foregått på norsk. Jeg behøvde aldri å lære meg finsk – noe som kan høres flott ut. Men problemet er at pappa er en del av en søskenflokk på tolv (derav sju er i live i dag), og ingen av dem snakker (har snakket) norsk – eller svensk for den saks skyld.
Og dette er noe som har smertet meg hver gang jeg har besøkt pappa opp gjennom årene, nemlig at det har vært vanskelig – og fortsatt er vanskelig – å snakke med hans søsken, altså mine tanter og onkler. Når det gjelder mine 25 finske søskenbarn, har gått greit å snakke engelsk med dem selv om det langt fra er optimalt. Men så er det slik at disse kusinene og fetterne har fått avkom som ikke kan snakke engelsk (eller svensk) i løpet av de første 10-15 årene av livet sitt. Så slik har altså situasjonen vært de siste 30 årene: Hver gang jeg reiser til Finland for å besøke pappa og annen slekt, kan jeg ikke kommunisere med de aller eldste og de aller yngste – uten at pappa eller et søskenbarn opererer som tolk.
Jeg har gjort et par spede forsøk opp gjennom livet, spesielt i min ungdom, å sette meg ned med lærebok (“Ymmärrän” av Bente Imerslund) og lære meg finsk; men tid, tålmodighet, konsentrasjon og disiplin har alltid vært en mangelvare. Da jeg fikk jobb på Kirkenes videregående skole i 2011, hadde jeg et håp om å delta i finskundervisningen på skolen, men den ble nedlagt samme år som jeg kom. Men en slik finskopplæring ville uansett ha krevd mer tid og energioverskudd enn det jeg klarer å oppdrive i forbindelse med min ordinære jobb, så jeg hadde sannsynligvis på et eller annet tidspunkt, ha avbrutt opplæringen.
Å lære meg finsk – eller andre språk – synes å være en fjern drøm for meg. Så med mindre noe skjer med energibalansen min, så må jeg nok vente til jeg blir pensjonist før jeg får tid til å lære meg noe nytt språk. Såpass ærlig må jeg være mot meg selv. Men skulle jeg et vakkert år i mellomtiden, få overskudd og lyst nok til språkopplæring, så er det finsk som skal prioriteres da språket er såpass nært knyttet til min identitet og mitt opphav. I mellomtiden får jeg fortsette både å glede meg (90 %) og grue meg (10 %) til de kommende finlandsturene i sommerferiene.
Denne lista ble publisert 22.–26. januar 2020 med (gjennomsnittlig) én oppdatering per dag.
Andre språk det hadde vært fint å kunne (i alfabetisk rekkefølge):
arabisk
esperanto
japansk
mandarin
nordsamisk
polsk
portugisisk
tysk
vietnamesisk