Topp 50 storbyer jeg ennå ikke har vært i

Som jeg har orientert om tidligere her på frodedahl.com, så liker jeg å reise. Å se hvordan verden ser ut utenfor fjellknausen som kalles Norge, er en viktig livsoppgave for meg. Jeg har vært i 55 land, men jeg vil gjerne nå 100 før jeg dør. Lista nedenfor er en slags oppfølger til Topp 15 utenomnordiske storbyer, men denne gangen fokuserer jeg på de storbyene jeg ennå ikke har besøkt.

Jeg har ikke laget denne lista utelukkende for å informere/underholde mine lesere, men også for min egen del: Jeg kommer nemlig til å bruke lista som en “bucket list”, et begrep som manusforfatter Justin Zackham oppfant i 2007, nemlig en liste over storbyer jeg vil besøke før jeg dør, med andre ord før 2060, året jeg har planlagt å dø. Jeg kommer til å stryke byene av lista etterhvert som jeg besøker dem. Men dette betyr ikke at jeg kommer til å utelukke å reise til byer som ikke står på lista. Jeg forbeholder meg selvsagt retten til i fremtiden å oppdage byer jeg ikke/knapt har hørt om tidligere. Og kanskje kommer jeg fortløpende til å erstatte de utstrøkne byene med nye byer og presentere en oppdatert liste her på frodedahl.com om ti år.

Storby er et flyktig begrep, men ettersom det er vanlig å kalle byer over 1 000 000 innbyggere for millionbyer, og de over 10 000 000 innbyggere for megabyer, så synes jeg det er naturlig å legge grensen for storby på 100 000 innbyggere (og kanskje burde folketallsgrensen for by ligge på 10 000, men det er en annen diskusjon).

50. LUGANO

Lugano er verdens største italienskspråklig by utenfor Italia. Selve byen har drøyt 60 000 innbyggere og skal dermed ikke være kvalifisert som storby ifølge min definisjon ovenfor, men tettstedet Lugano strekker seg ut over Luganos administrative grenser og har et samlet folketall på ca. 150 000 – og er dermed trygt innenfor min storbydefinisjon. Den niende største byen i Sveits ligger i ganske idylliske omgivelser, omgitt av alpefjell samt en innsjø av samme navn. Byen ligger 273 meter over havets nivå og er den største i kantonen Ticino, den sørligste kantonen i Sveits.

Hovedgrunnen til at Lugano såvidt sniker seg til en plass over 50 storbyer jeg ønsker å besøke før jeg dør, er at det var nettopp her vårens vakreste eventyr startet: 24. mai 1956 ble nemlig historiens første utgave av Eurovision Song Contest arrangert i Teatro Kursaal (vunnet av hjemmenasjonen med låta “Refrain” sunget av Lys Assia (r.i.p.)). Bygningen skal stå der fremdeles, men har skiftet navn til Casinò Lugano. Den skal selvsagt oppsøkes og selfie-dokumenteres, og hvis Elementi Ristorante (som ifølge Wikipedia utgjør en del av bygningen) er åpen, skal jeg spise lunsj eller middag der.

49. CHISINAU

Jeg mangler for tiden tre land i min europeiske landsamling (og da snakker jeg om “det uomtvistelige Europa”, ikke “det diskutérbare Europa” som bl.a. innbefatter diverse Kaukasus-land). Chisinau er hovedstad i det landet jeg ser minst fram til å besøke av de tre. Moldova er Europas fattigste land og er visstnok et trist syn (den første av mange fordommer jeg kommer til å servere i denne topp 50-lista) med sine rester av sovjetisk gråhet og arkitektonisk brutalitet (selv om mye av dette kan ha sin sjarm). At det krangles og disputeres i regionen Transnistria rett borti nabolaget, legger ikke noen demper på fordommene mine.

Men hovedstaden Chișinău skal visstnok være av bedre forfatning, og jeg ser fram til å vandre rundt i byens parker, langs elva Bîc og omgi meg med praktbygninger fra svunne tider – samt kjøre rundt i noen av byens 320 trolleybusser (fordelt på 24 trolleylinjer). Skulle jeg komme i verbal kontakt med noen av de drøyt halv million innbyggerne, vil det være naturlig for meg å snakke om moldovske Eurovision-bidrag, og da i særdeleshet Sunstroke Project (22. plass i Oslo 2010 og 3. plass i Kiev 2017, det sistnevnte er forøvrig gjeldende moldovsk rekord).

48. TBILISI

Det jeg har lest og hørt om Georgias hovedstad (innbyggertall: 1,1 mill.) er at byen har en flott miks av sovjetisk, asiatisk og europeisk kulturuttrykk inkludert trange gater, åpne plasser og gode kulinariske opplevelser At byen også har et velfungerende metrobane med to linjer og 23 stasjoner (derav flesteparten berikelig utsmykket) er et stort pluss for en metrofantast som meg. Byen hadde nok kommet litt lenger opp på lista mi dersom den har ligget ved kysten. Tbilisi ligger nemlig langt inne i Georgia, langs elva Kura, og som innelandsbyer flest, er det også i Tbilisi store forekomster av tordenvær, noe jeg har fobi for. Men det er jo bare å holde seg i nærheten av hotellet, så går nok det bra.

47. ST. LOUIS

Av og til er et landemerke nok. Nok til å få meg til å besøke en by som ellers ikke har noe å by på. Men da snakker jeg generelt, altså. Det kan nemlig godt hende at St. Louis ved elva Mississippi har mer å by på enn den 192 meter høye Gateway Arch, visstnok USAs høyeste monument (68 meter høyere enn Tyholttårnet i Trondheim) og verdens høyeste bue. Den er tegnet av min fars navnebror, den finsk-amerikanske arkitekten Eero Saarinen i 1947 og sto ferdig bygd 18 år senere, og den må jeg selvsagt se med egne øyne.

St. Louis ligger øst i delstaten Missouri, og på den andre siden av elva Mississippi ligger Illinois. I likhet med Tbilisi, ligger også St. Louis langt inne i landet, så jeg må selvsagt være flink å følge med på værvarslingene når jeg skal vandre rundt i byen, og iallfall holde meg langt unna Gateway Arch når det lyner. I tillegg til å vandre kan jeg også benytte meg av byens metrosystem, MetroLink, med to linjer (rød og blå) og 38 stasjoner. St. Louis har drøyt 300 000 innbyggere innenfor den administrative bygrensen, men hele tettstedet (den sammenhengende bebyggelsen) har et folketall på 2,9 millioner og er dermed USAs 20. største tettsted.

Så får jeg se, da, når jeg har tatt Gateway Arch i nærmere øyesyn og latt meg besvimle av dens høyde og bredde, om St. Louis har noe annet å by på.

46. BLACKPOOL

I England blir Blackpool visstnok sett på som en harryby som hvert år tiltrekker over tolv millioner turister, derav flesteparten fra den engelske arbeiderklassen. Turistmagnetene i vestkystbyen er fornøyelsesparken Pleasure Beach (med elleve berg-og-dal-baner), den 158 meter høye eiffeltårnaktige Blackpool Tower, tre pirer og et heftig og harry natteliv. “England’s biggest holiday resort” har i tillegg en av verdens eldste elektriske trikkelinjer å by på (bygd i 1885), nemlig den 18 kilometer lange linja som går fra endeholdeplassene Fleetwood Ferry i nord til Starr Gate i sør.

Den stumme halvdelen av Pet Shop Boys (nr. 2 på min musikkliste), Christopher Lowe, er født og oppvokst i denne byen, og skal jeg kunne kalle meg ekte pethead, bør jeg oppsøke noen av de plassene han vanket i sin ungdom (skoler, spillelokaler m.m.).

45. KUALA LUMPUR

Malaysias hovedstad Kuala Lumpur er verdens 48. folkerikeste tettsted med 7,9 millioner innbyggere. Og igjen: Det er landemerkene som tiltrekker meg og får denne byen på min topp 50-liste. Kuala Lumpur har sågar to av dem, avbildet på hver sin kant av bildet til venstre (eller dersom du leser dette på mobiltelefon: bildet ovenfor): 451,5 meter høye Petronas Towers (verdens høyeste bygning fra 1998 til 2004, men i dag forbigått av 17 bygninger) og 421 meter høye Kuala Lumpur Tower. I tillegg er et tredje landemerke under konstruksjon, den 452,0 meter høye The Exchange 106 (vil slå Petronas Towers med 0,5 meter), som vil stå helt ferdig i 2021.

Det er noe deilig fremmedgjørende å spasere rundt blant skyskrapere og andre høye bygninger, og det vil jeg tydeligvis få rikelig anledning til å gjøre i denne byen – som helt sikkert har andre ting å by på, f.eks. malaysisk mat. Og hvis man skal stole på WikiVoyages artikkel om byen, får man mye hotelluksus for pengene. Verdens rimeligste femstjernershoteller finner man visstnok her. Banetransport-systemet i byen skal være litt utfordrende for utenforstående å forstå seg på, men den utfordringen skal jeg ta på strak arm.

44. KIGALI

Det er ikke landemerker som kaller meg til denne sentralafrikanske byen med 1,3 millioner innbyggere, men historie – nyere historie. Det er nesten ufattelig å tenke på at det i skrivende stund bare er gått 25 år siden folkemordet på ca. 937 000 tutsier (og moderate hutuer) rundtomkring i Rwanda, inkludert i hovedstaden Kigali. The Kigali Genocide Memorial Centre blir dermed det mest opplagte besøkspunktet i løpet av et Kigali-opphold – hvor jeg skal forsøke å lære mer om tragedien som rammet Rwanda i april-juli 1994.

I dag, utfra det jeg leser, hersker det fred, fordragelighet og fremtidsoptimisme i Rwanda, og Kigali er blitt en av de mest moderne og ryddigste byene i Afrika. Jeg har per dags dato aldri vært på det afrikanske kontinentet, og jeg må innrømme at Sentral-Afrika ikke har stått høyest på mine ønskelister tidligere. Men i løpet av det siste året, etterhvert som jeg har lest artikler om Kigali, f.eks. i Aftenposten Innsikt, samt latt meg påvirke av reklame fra VisitRwanda.com, så er byen inne i varmen og er Sentral-Afrikas representant på topp 50-lista mi.

43. DÜSSELDORF

Düsseldorf, delstatshovedstaden i Nordrhein-Westfalen, er en del av tettstedet Essen-Düsselforf med 6,7 millioner innbyggere (Europas femte største tettsted hvis vi inkluderer Istanbul) og ligger i Ruhr-området i Tyskland, ved Rhinens bredder. Selve bykommunen har 618 000 innbyggere. Hit ønsker jeg å dra av to grunner, og det at byen arrangerte Eurovision Song Contest i 2011 (Esprit Arena) er ikke en av dem: (1) Den moderne arkitekturen og (2) Kling Klang Studio i Mintropstrasse 16, lokalet hvor legendariske Kraftwerk (nr. 8 på min musikkliste) laget sin musikk fra 1970 til 2009. Det vil bli interessant å finne ut hvilke fysiske omgivelser Ralf Hütter, Florian Schneider, Karl Bartos og Wolfgang Flür vandret i – selv om mye kan være forandret siden Kraftwerks storhetstid på 1970- og 80-tallet.

Byen har også både trikk, metro og t-bane som selvsagt må sjekkes ut.

42. SANTIAGO

Chiles hovedstad – 6,4 millioner innbyggere. Her skal det ifølge Wikivoyage være nok av parker, åpne plasser, muséer, teatre, restauranter, jazzklubber og andre kulturtilbud – samt både moderne og kolonial arkitektur. Og med Sør-Amerikas nest største metrobanesystem (fem linjer, 108 stasjoner), så skal jeg få mer enn nok å henge føttene i. Og når jeg blir sulten, kjøper jeg meg en completo, den lokale pølse-med-brød-varianten hvor pølsa i praksis er innbakt i brødet og dekket med tomat-, avocado og majonesblanding. Nam, nam…

Ellers er byens beliggenhet spesiell med dens nærhet til Andesfjellene. Og skulle jeg få lyst på havluft, er Stillehavet bare 100 kilometer unna.

41. GDANSK

Fram til ganske nylig var ikke Nord-Polens største tettsted (855 000 innbyggere) en personlig reisekandidat, men etter å ha fått noen positive reiserapporter av bekjente (som også skryter av den mindre byen Sopot, som inngår i tettstedet Gdansk) og lest fordelaktige ting om denne havnebyen, så har lysten økt betraktelig. Ja, hvorfor ikke kombinere hanseatisk-inspirert arkitektur med bademuligheter og billig øl?

Gdansk har også en solid dose verdenskrigshistorie å by på (byen ble nesten helt ødelagt under WWII, og de fargerike og majestetiske bygningene i sentrum er møysommelig rekonstruert) samt historien om fredsprisvinneren Lech Walesa.

Gdansk har dessuten trikk.

40. TANGER

Jeg har alltid hatt lyst til å reise til Marokko, og fem byer har oppgjennom årene pekt seg ut som kandidater. I den senere tid har jeg avfeid Marrakesh og Casablanca. Den førstnevnte på grunn av økende rapporter om turistscam (organiserte tyverier rettet mot turister) (og jeg gidder ikke å reise til en by hvor jeg konstant må være på vakt etter folk som skal lure meg, det blir for anspennende), den sistnevnte fordi navnet narrer (også påvirket av en viss film fra 1942): Casablanca virker usjarmerende og har tilsynelatende lite å by på. Da står man igjen med Fez, Rabat og Tanger, og i en ganske jevn kamp, vinner Tanger. Men det kan godt hende at jeg tar en detour innom de to andre ettersom de ligger 2-4 timer unna med tog.

Tanger har ingen metro eller trikker, ei heller berømte landemerker. Men den skal ha en deilig labyrint av en gammelby (Medina) som jeg ikke kan vente med å gå meg vill i. Utenfor gamlebyen har byen en rekke utsiktspunkter og store strender. Tanger har også en miks av nord-afrikansk, spansk og fransk kultur – og er dessuten ikke like ødelagt av masseturisme som Marrakesh ser ut til å ha blitt.

39. BATUMI

Med sine drøyt 160 000 innbyggere, er det så vidt denne byen ved Svartehavets østbredd kvalifiserer til begrepet storby. Den kalles på turistmunne for “The Las Vegas of the Black Sea”, og casinoer er jo en fristelse jeg godt kan finne på å falle for. Videre kommer det inn rapporter om at byen er en partyby med mye clubbing og DJ-ing, og det kan jeg jo aldri bli for gammel til. Her fester armenere, aserbaidsjanere, georgiere, iranere, nederlendere og tyrkere i skjønn forening på Batumis strender, skal man tro Wikivoyage.

Min eks-samboer (med separate soverom), Tore Sveen, har også mye positivt å si om Georgias nest største by, som han besøkte våren 2018. Han karakteriserte byen som “balsam for sjela” med mye piker, vin og sang.

38. BILBAO

Man reiser ikke til Bilbao for å slikke sol. Det regner ganske mye, og det blir sjelden over 25 grader. Man reiser hit for å oppleve baskisk kultur samt en arkitektonisk godtepose som rommer alt fra Guggenheim-muséet til metrostasjonsinnganger. Også interiøret inne i metrosystemet er også godteri for øyet (utfra de bildene jeg har sett). Men Bilbao rommer også arkitektur av mer klassisk karakter. Byen er jo grunnlagt på 1300-tallet.

Bilbao ligger 15 kilometer unna beachen, men elva Nervión kan jo være utmerket å spytte i og å gå langs – mens jeg leter etter passende puber og serveringsteder som serverer pintxos, Baskerlands tapas.

37. KIEV

Gylne kupler og massive bomaskiner, akkurat slik som på bildet. Det er en kombo som frister. I Ukrainas hovedstad håper jeg å kunne besøke områder der folk flest bor, og jo større boligblokker, jo flere av dem, og jo tettere det er mellom dem, jo mer fascinerende. Og jeg kan jo tillegge: Jo mer sovjetisk i utseende, jo bedre. Åpne plasser, parker, andre praktfulle (offentlige) bygninger og et oversiktelig og effektivt metrosystem (tre linjer, 52 stasjoner), er andre ting ved Kiev jeg gleder meg til å ta i nærmere øyesyn.

At alle gateskilt er skrevet med kyrilliske bokstaver og at visstnok nesten ingen kan snakke engelsk, gjør en reise hit ekstra utfordrende. Jeg bør nok lære meg noen sentrale ord og uttrykk før jeg reiser dit, med mindre jeg er griseheldig med reisepartneren(e) som kanskje kan snakke litt russisk eller ukrainsk.

36. BRIGHTON

Mens Blackpool regnes som den mest populære sjøferiebyen (seaside resort) blant engelskmenn, ser utlendinger ut til å foretrekke Brighton når de skal skal kombinere engelsk storbyliv med sjøduft. Og mens Blackpool regnes som harry, regnes Brighton som hippie (ifølge The Guardian). Brighton er visstnok også Englands homo-hovedstad, noe som styrker mitt forhåndsinntrykk av byen som kul og liberal. At det var i denne byen (nærmere bestemt i Brighton Dome) at ABBA vant Eurovision Song Contest 6. april 1974 (med låta “Waterloo”), reduserer ikke min dragning mot denne byen – som selvsagt også er kjent for sitt strandområde, Palace Pier og indisk-gotiske Royal Pavilion.

35. ZAGREB

Pristina og Zagreb er de to eneste hovedstedene i de eks-jugoslaviske landene, jeg ennå ikke har vært i. Dessuten er Kroatia det eks-jugoslaviske landet jeg har oppholdt meg minst i, målt i antall meter. Sammen med min faste roadtrip-partner Tor Erik Brunsvik, gjorde vi en forsiktig penetrering inn i kroatisk territorium, fra Slovenia, under vår Tesla-roadtrip i 2015: Vi kjørte kun inn til første butikk (i grenselandsbyen Prezid), kjøpte et par bokser øl, snudde og kjørte tilbake til Slovenia. Under mitt neste besøk i Kroatia, ønsker jeg å foreta et noe dypere dykk ned i kroatisk kultur, kanskje besøke noen restauranter, puber, muséer, gamlebyer osv. Og rosinen i pølsa: Koncertna dvorana Vatroslava Lisinskog (engelsk: Vatroslav Lisinski Concert Hall), arenaen for Eurovision Song Contest 1990, den eneste gangen Jugoslavia arrangerte konkurransen. (Joda, Serbia arrangerte ESC i 2008, men det er i post-jugoslavisk tid.)

34. MACAU

Etter 442 år i portugisisk eie, ble Macau overført tilbake til Kina i 1999. Siden da har byen hatt status som “special administrative region” i Kina, med andre ord samme status som “storebroren” Hongkong som ligger bare én time unna med katamaran. Sjøveien fra Hongkong er den mest vanlige innreisemåten inn til Macau (og utreisemåten), og en par dagers svipptur hit bør inkluderes i reiseplanen dersom man har mer enn en uke å slå ihjel i Hongkong – noe jeg ikke hadde da jeg selv var i sistnevnte by 25.–29. juli 2014. Da var det mer enn nok å oppleve i Hongkong, så jeg fikk aldri tid til å dra til Macau selv om jeg sterkt vurderte det.

Og hva er det med Macau som tiltrekker meg? Vel, det kan være så mangt. Én av de mange tingene er selvsagt gamblingindustrien. Macau kan med rette kalles Asias Las Vegas. Ifølge Wikipedia, er casinovirksomheten i Macau sju ganger større enn den i Las Vegas, målt i inntekter. Samme kilde hevder at byens største casino, Venetian Macau, er verdens største casino, verdens største enkelthotell og verdens sjuende største bygning målt i flateareal. Casino har vært lovlig i Macau siden 1962 og er i dag den eneste byen i Kina hvor denslags syndigheter er tillatt (det er ikke tillatt i Hongkong), så det kommer kanskje ikke som en stor overraskelse at majoriteten av gamblingturistene kommer fra resten av Kina.

Bortsett fra gamblingen, har ikke Macau så veldig mye mer å by på. Iallfall ikke offisielt. Det vil si: Byen har selvsagt arkitektoniske spor etter den portugisiske kolonitiden, så jo fortere jeg kommer dit, jo mer koloniarkitektur kan jeg kose meg med.

33. BOSTON

Boston er en del av det sammenhengende tettstedet Boston-Providence som strekker seg over de fem (!) delstatene Massachusetts, Rhode Island, New Hampshire, Connecticut og Maine – og inkluderer selvstendige byer som Boston, Providence, Barnstable Town, Dover, Leominster, Manchester, Nashua, New Bedford, Portsmouth og Worcester. Tilsammen bor det 7,1 millioner mennesker i dette nye tettstedet (USAs femte største etter New York, Los Angeles, Chicago og Washington-Baltimore), derav 700 000 innenfor Bostons bygrenser.

Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor jeg ønsker å dra til Massachusetts’ hovedstad. De første besøkstankene kom da jeg så Bostons skyline glitre mot meg i flyvinduet på vei fra Keflavik til JFK sommeren 2010. “Den byen ser fin ut. Dit vil jeg dra en vakker dag”, tenkte jeg trolig. Boston ligger dessuten i et område av USA hvor folk er mer liberale og laidback i tankesettene sine, noe jeg kan like. At Boston har vært det fysiske bakteppet for tv-serier som “Cheers” og “Pizzagjengen” taler også til byens tiltrekningskraft.

Jeg skal nok klare å finne passende muséer, restauranter, kaféer og koselige nabolag mens jeg vandrer og tar metro rundtomkring i Boston med omegn. Utfra det jeg leser om byen på Wikivoyage, er det visstnok lett å rote seg bort i sentrum: Her er ikke gatene organisert i rutenett, men i labyrintform. Gatene skifter navn flere steder, og det finnes gater med like navn i ulike nabolag. Dette har selvsagt historiske årsaker: For hundre år siden var Bostons bydeler selvstendige byer hvor hver by vedtok sine egne gateplaner – og siden har gatene fått beholde sine navn. Men heldigvis har man Google Maps, så det skal bli en fornøyelse å rote seg bort.

32. CUZCO

Jeg har alltid hatt lyst å dra til Peru, men etter å ha lest mye negativt om landets hovedstad Lima, så setter jeg heller kursen for Inkarikets og Perus historiske hovedstad Cuzco, 3399 meter over havet. Dette vil bli min høyderekord med mindre jeg reiser til høyereliggende byer i mellomtiden. Herfra er veien ganske kort til Machu Picchu (som faktisk ligger 1000 meter lavere enn Cuzco, wtf?!). Cuzco ser ut til å være en vakker og velbevart by (ca. 428 000 innbyggere) med mye historie fra inkatid og kolonitid, og hvis jeg klarer å holde meg unna altitude sickness, tror jeg at jeg kommer til å trives i denne byen som i sin helhet er inkludert i UNESCOs verdensarvliste. Jeg må bare huske på å stå tidlig opp om morgenene for å beat the crowds: Byen mottar nemlig over to millioner turister hvert år (tilsvarer 5500 nyankomne hver dag).

Så får jeg se da, om ruinbyen Machu Picchu fortsatt er tilgjengelig når jeg kommer hit. Adgangen dit begrenses i økende grad av peruanske myndigheter (og prisen blir dyrere). Men lykkes jeg ikke, finnes det i hvert fall en Machu Picchu-museum i Cuzco som jeg kan besøke.

31. BAKU

Aserbaidsjans hovedstad Baku er verdens lavest-beliggende hovedstad, 28 m.u.h., og ligger på vestbredden av verdens største innsjø, Kaspihavet. En gammel, eksotisk og moderne by med masse variert og spennende arkitektur. Byen har også metro (to linjer), strandpromenade og en arena som har arrangert Eurovision Song Contest (Baku Crystal Hall, 22.–26. mai 2012; vinner: “Euphoria”). Finalen i UEFA Europa League ble spilt på byens olympiastadion 29. mai 2019 (Chelsea vant over Arsenal), og 4. juli 2020 skal den fjerde og siste kvartfinalen i fotball-EM for herrer spilles på samme arena.

Merkelig at stadionet heter Olympiastadion ettersom Baku aldri har arrangert OL, men de har iallfall søkt to ganger (til 2016- og 2020-OL) og håper vel på å arrangere OL en vakker dag.

30. JEREVAN

Aserbaidsjan og Armenia er som kjent bestekompiser, og det var svært close race mellom deres hovedsteder om å kapre 30.-plassen på denne lista. Armenia og Jerevan kommer en hesteøyevipp foran Aserbaidsjan og Baku ene og alene fordi ordene Armenia og Jerevan ser kulere ut på trykk. Stakkars Baku: Tenk å tape på ortografisk målfoto! Men slik er livet av og til.

Armenia er det landet i verden som i lengst tid har hatt kristendom som statsreligion (helt siden 301). Det som derimot trekker opp er det majestetiske synet av fjellet Ararat (5137 moh.), som er et viktig nasjonalsymbol i Armenia – til tross for at det ligger i Tyrkia. En annen ting som trekker opp er den ny-klassiske arkitekturen i sentrum som i stor grad er designet av den sovjetarmenske arkitekten Aleksander Tamanijan, inspirert av Paris, Wien og St. Petersburg. Mange brede avenyer og ekstravagante byggverk.

Jerevan har én metrolinje med 10 stasjoner, men med Moskva-inspirerte dekorasjoner, så må t-banelinja prøves selv om flesteparten av jerevanerne visstnok foretrekker bussen (kanskje fordi linja gå svært dypt under bakken og det tar tid å komme seg ned til skinnene – noe som for meg høres veldig spennende og forlokkende ut).

29. CAPE TOWN

2027 er det tidligste året jeg kommer til å besøke Sør-Afrikas nest største by. Grunnen er at byen er langstrakt og lite kompakt, pluss at kollektivtrafikken kunne vært tryggere og mer effektiv. Med andre ord: Jeg trenger å leie en bil, noe jeg ikke kan gjøre før jeg har anskaffet meg førerkort, noe jeg ikke kommer til å gjøre før tidligst november 2026 (når jeg fyller 50).

Så når jeg endelig kjører rundt i Cape Towns gater, må de obligatoriske tingene besøkes. Ting som kan knyttes til landets boer-fortid, apartheid-fortid og utfordrende nåtid. Men når jeg skal ta turen til Robben Island (hvor Nelson Mandela satt fengslet fra 1964 til 1982), må jeg parkere bilen ved Victoria & Albert Waterfront og ta båt derfra. Og opp til Table Mountain (1085 moh.), bør jeg ta kabelbane.

28. OXFORD

Til nå har jeg vært i England tolv ganger, men London er den eneste byen jeg har besøkt. Det er snart på tide at jeg utvider min engelske horisont. Jeg har allerede gjort rede for mitt ønske om å besøke vestkystbyen Blackpool (#46) og sørkystbyen Brighton (#36), men jeg føler jeg bør også besøke en by i det engelske innland. Og hvordan går jeg fram når jeg skal velge hvilken engelsk innenlandsby med over 100 000 innbyggere, som får gleden av mitt besøk når det er hundrevis å velge mellom?

Vel, da er det gjerne detaljer som avgjør. Detaljer som ikke betyr noe for flertallet av folk, men som betyr noe for meg. Nei, Oxford har aldri arrangert Eurovision Song Contest, ei heller oppfostret popartister jeg er glad i (jovisst er Radiohead fra Oxford, men jeg har aldri blitt særlig begeistret for bandets musikk selv om jeg har prøvd flere ganger). Men vi skal derimot til den populærlitterære og filmatiske sfæren – og til en fiktiv person som vandret Oxfords gater, puber og utdanningsinstitusjoner i årene 1987-2000. En fiktiv person skapt av forfatteren Colin Dexter og personifisert av skuespilleren John Thaw. Skuespilleren døde i 2002, to år etter at hans karakter døde på skjermen.

Joda, jeg snakker (skriver) selvsagt om Endeavour Morse – eller Inspektør Morse som jeg kjente ham som. Det ble laget 33 episoder i nevnte tidsperiode om denne ensomme, eldre, dameglade, operaglade og ølglade detektiven. Hver episode var 1 time og 40 minutter lang, og man hadde det ikke for travelt med å finne morderen. Tempoet var lavt, og man gikk i dybden på karakterene med stoisk og storbritisk ro.

Så der har vi det, altså. Jeg ønsker å reise til Oxford for en såpass irrasjonell grunn, nemlig på grunn av en bestemt person har vandret gatene her – en person som aldri har eksistert. Men miljøet han vandret i eksisterer fremdeles – inkludert universitetsmiljøet, de ærverdige bygningene og pubene.

27. MUSCAT

Egentlig har jeg lyst til å se flere deler av Oman, spesielt fjell- og ørkenområder, men landets hovedstad Muscat (955 000 innb.) kan fungere greit som en base. Per dags dato virker Oman å være en fredelig, turistvennlig og nokså velstående nasjon på den arabiske halvøya, og Muscat ser ut til å være en by som ikke er påvirket av samme megalomani som nabostorbyer som Dubai og Doha – noe sultanen av Oman har sørget for gjennom å forby oppretting av nybygg som ikke er tradisjonelt arabisk-inspirert.

Her er det helt sikkert mange eksotiske inntrykk som skal suges inn, for eksempel når jeg skal vandre i de labyrintaktige souq-ene (markedsområdene) samt betrakte moskéene og palassene. Ifølge mine kilder, er ikke Muscat særlig kompakt: Severdighetene ligger godt spredt, mens hotellene ligger et stykke unna dem. Det finnes heldigvis noen busslinjer (hvor kvinner må sitte foran og herrer bak), men mesteparten av transporten blir nok med taxi.

Maten blir også et spennende kapittel. Bruker muskattene mye muskat i maten, eller er det bare en myte?

26. TUNIS

Tunisias hovedstad. 2,4 millioner innbyggere. Her skal selvsagt medinaen oppleves, dvs. gamlebyen som står på FNs verdensarvliste. Nybyen (ville nouvelle) må også inkluderes i reiseplanene – og selvsagt også bydelen Karthago som visstnok skal inneholde noen interessante ruiner. Ellers har sikkert Tunis sin skjerv av god mat, brede avenyer, trange smug og frisk sjøduft.

Byen har både en metro (fem linjer) og et lokaltog-system (fire linjer), så her skal det reises ut i bydelene hvor terrorfaren er minimal (terrorismen i Tunisia er jo som kjent rettet mot vestlige turistmål). Man kommer dessuten ikke særlig langt med engelsk i denne byen, så jeg bør lære meg litt arabisk eller børste støv av franskkunnskapene mine fra videregående skole, før jeg reiser dit.

25. HAVANNA

Heller ikke i Cubas hovedstad kommer man særlig langt med engelsk. Her bør jeg på forhånd ha lært meg noen spanske gloser, i det minste “Que vola?” og “Como andas?”. Språklige barrièrer satt til side, i Havanna gjelder det selvsagt å gå langs El Malecón, en promenade som ligger langs moloen som beskytter Havanna fra de mest hissige sjøsprøytene. Det gjelder også å være passasjer i en gammel amerikansk bil fra en prekommunistisk tid.

Jeg røyker ikke. Heller ikke sigarer. Men lukten av sigarer er koselig, så jeg ser fram til å besøke serveringsteder hvor de røker sigarer. Så håper jeg de har fått orden på valutasystemet på Cuba før jeg kommer dit. Det blir for mye stress å holde rede på både CUP og CUC.

24. MINSK

Som jeg har vært inne på lenger opp, mangler jeg i skrivende stund tre land for å få det uomtvistelige Europa komplett: Eks-sovjetstatene Moldova, Ukraina og Hviterussland. Den sistnevnte staten har inntil 2014 vært litt vrien å få innreise til pga. tungvinte visumregler. I 2014 arrangerte Minsk A-VM i ishockey, og de hviterussiske myndighetene innførte midlertidig visumfrihet. Da erfarte de tydeligvis at turister fra den vestlige verden ikke er noe å være redd for, så siden mesterskapet er visumregelementet gradvist blitt myknet opp. I dag kan borgere av 74 land, inkludert Norge, reise visumfritt til Hviterussland (i inntil 30 dager) såfremt både innreisen og utreisen skjer på Minsk internasjonale lufthavn (og så lenge man ikke reiser fra/til Russland).

Men hva i all verden skal man finne på når man er kommet til Minsk (2,0 mill. innb.)? Kanskje ikke så mye. Det kan være interessant nok å spankulere i sentrum og suge til seg brutalistisk sovjetisk arkitektur, men også å benytte seg av byens kollektivtransport for å observere minst like brutalistiske boligblokker. Minsk kan nemlig by på både vanlige busser, trolleybusser, trikker, metro og lokaltog! Med andre ord: Et kollektivistisk paradis!

23. BEIRUT

Utenriksdepartementet fraråder nordmenn å reise til store deler av Libanon, inkludert sørlige bydeler av hovedstaden Beirut (2,3 mill. innb.). Men resten av byen, inkludert sentrum, ser ut til å være trygg å ferdes i. Det skrives mye om at Beirut er blitt en internasjonal clubbeby som tiltrekker unge og feststemte fra mange land (unntatt Israel hvis statsborgere nektes inngang i det libanesiske riket), så jeg forventer et pulserende natteliv. Hvor mye puls jeg kan bidra med er ennå litt uklart. Jeg er ikke så ung lenger, men feststemt hender det at jeg er et par ganger i året, så får vi håpe at en slik gang matcher med mitt opphold i Beirut.

Hvis man ikke skal feste, så kan man bruke tiden til å vandre rundt i det relativt kompakte sentrumsområdet. Byen bugner ikke akkurat av kjente landemerker, så i tillegg til å suge til seg inntrykk og dufter av det libanesiske folkelivet, så blir det kanskje tid til å kikke innom ett eller to av byens kunstgallerier. Turer med metro, trikk eller lokaltog blir ikke aktuelt da det ikke finnes skinner til disse formålene. Jeg får nøye meg med buss. Det kan bli eksotisk og spennende nok.

22. TASJKENT

Fra mars 2019 er innreise til Usbekistan blitt lekende lett for nordmenn (og statsborgere av 64 andre land). Det er ikke lenger nødvendig med visum, så da ligger Silkeveiens herligheter lett tilgjengelig. Tasjkent ble i stor grad lagt øde under et jordskjelv i 1966 og har i ettertid blitt gjenoppbygd i en miks av orientalsk og sovjetisk stil.

Dessverre sluttet trikken å gå i 2016, men byen (2,4 mill. innb.) har heldigvis et velfungerende tunnelbanesystem (tre linjer, 26 stopp) med dekorative stasjoner. I tillegg til å sjekke ut boligblokker (Soviet-style) i boligområdene, må man selvsagt sjekke ut byens muséer og gallerier for å få et inntrykk av usbekisk historie og kultur. Interessante bygninger og parker (inkludert en dyrepark) er det også flust av. Wikivoyage lister opp 77 points-of-interest i sin Tasjkent-artikkel, så én uke her kommer til å gå fort.

21. VALENCIA

Valencia er Spanias tredje (og verdens 342.) folkerikeste tettsted med snaut 1,6 millioner innbyggere og ligger fint til langs østkysten og har milde vintre (gjennomsnittlig maksimumstemperatur i januar er 16,4 grader) og ikke-så-innforjævlig-varme somre (gjennomsnittlig maksimumstemperatur i august er 30,2 grader). I tillegg regner det relativt lite i Valencia, så alt av meteorologiske faktorer ligger til rette for å nyte byens arkitektur (spesielt det som daterer seg til 1400- og 2000-tallet) og kultur (her får man visstnok verdens beste paella). Og det skader jo ikke at det ligger en beach her også.

Byen har en berømt festival (Fallas), men den er i mars, så den får jeg ikke oppleve før jeg er blitt pensjonist ettersom jeg er lærer. Men jeg får i det minste kjøre metro (seks linjer) og trikk (tre linjer) i lange baner om sommeren. Og i tillegg får jeg oppleve Europas største akvarium, L’Oceanogràfic, samt uttallige parker og hager. Jeg gleder meg til en solfylt og kulturell opplevelese. Olé!

20. WARSZAWA

Pałac Kultury i Nauki (PKiN), eller Kultur- og vitenskapspalasset som det kanskje heter på norsk, er den 237 meter høye årsaken til at jeg har den polske hovedstaden på min storby-ønskeliste. Bygd i sosialrealistisk artdeco-stil av den sovjetiske arkitekten Lev Rudnev og ferdigstilt i 1955. Bygningen er EUs sjette høyeste bygning (den ligger an til å bli femte høyest dersom Brexit blir gjennomført) og er bare tre meter kortere enn søsterbygningen i Moskva (universitetshovedbygningen, også tegnet av Rudnev). PKiN huser universitetsfakulteter, bibliotek, kinosaler, teater og treningssenter. Men det er ikke så nøye for meg å gå inn i bygningen, det holder i massevis å betrakte det fra diverse vinkler fra utsiden, f.eks. fra Świętokrzyski-parken.

Om det finnes noe annet å finne på i Warszawa enn å nyte dette stalinistiske praktverket, finner jeg nok ut av etterhvert. Byen har iallfall trikk, lokaltog samt ett av de nyeste metrosystemene i Europa (ferdig i 1995; to linjer). I tillegg regner jeg med at jeg finner mye annet deilig arkitektur fra warszawapakttiden, kanskje speielt ute i drabantbyene.

19. NUR-SULTAN

Nur-Sultan er interessant fordi den er en planlagt hovedstad, designet rundt årtusenskiftet av den japanske arkitekten Kisho Kurokawa. Siden da har moderne og futuristiske bygninger dukket opp som paddehatter rundtomkring i sentrum. Mange synes hovedsteder planlagt fra grunnen av (andre kjente eksempler er Brasilia og Canberra), er usjarmerende; men jeg synes det er en spennende idé å behandle kvadratkilometre med tomt land som en helhetlig komposisjon.

Men det finnes fremdeles arkitektoniske spor etter tiden før Nur-Sultan ble hovedstad i 1998, særlig når man beveger seg bort fra sentrum – noe man må bruke føtter, taxi eller buss for å gjøre. En hovedstad på nærmere én million innbyggere er selvsagt ikke komplett før et metrosystem er ferdigbygd, noe det er i ferd med å bli. Ifølge Wikipedia har ferdigstillingen blitt utsatt flere ganger, og det siste estimatet er desember 2019. Så for å være på den sikre siden, venter jeg noen år før jeg reiser dit.

Nur-Sultan er forøvrig hovedstaden i Kasakhstan, og byen het Astana fram til mars 2019 da parlamentet vedtok navneskiftet til ære for den avgåtte presidenten Nursultan Nazarbajev (regjeringstid: 1990-2019).

18. REYKJAVIK

På samme måte som jeg vil bruke Muscat (#27) som base for ekspedisjoner til fjell- og ørkenlandskap i Oman, vil jeg bruke Reykjavik (0,2 mill. innb.) som base for ekspedisjoner til fjell- og kildelandskap på Island. Selvsagt skal også jeg følge masseturiststrømmen og besøke geotermiske bad, oppsøke geysirer og besøke Þingvellir nasjonalpark (hvor også grensen (“sprekken”) mellom den eurasiske og nordamerikanske jordplaten går).

Men i kanskje større grad enn Omans hovedstad, har jeg store forhåpninger til at Islands hovedstad har mye å by på. Å kalle Reykjavik for en arkitektonisk perle, er vel å overdrive. Ei heller har byen metro eller trikk. Men kulturmessig er det mye gull å finne i form av muséer, serveringssteder og dance clubs, så jeg tror ikke jeg skal ha noen problemer med å komme tilbake til hotellrommet god og full.

17. DUBAI

Jeg klarer ikke å la være. Jeg bare må reise dit og med egetsyn bevitne fiskelandsbyen som over noen få netter er blitt et utstillingsvindu for luksus, ekstravagansa og arkitektonisk/ingeniørmessig galskap.

Dubai er ikke hovedstaden (det er det Abu Dhabi som er), men den meste folkerike byen i De forente arabiske emirater (3,7 mill. innb.). I 1999-2009 var det luksushotellet Burj Al Arab som var det største blikkfanget i millionbyen, men i 2009 skulle dette endre seg: Da ble verdens høyeste bygning, Burj Khalifa, ferdigstilt – ragende 830 meter over bakken. Selv om man som turist ikke kommer høyere opp enn til observasjonsetasjen på 556 m.o.b. (nest høyest i verden etter Shanghai Tower), så vil nok opplevelsen være overveldende nok.

Av andre must-sees i denne byen, er de kunstige øygruppene Palm Islands og The World Islands samt en håndfull gigantiske og luksuriøse kjøpesentre hvor det selvsagt ikke skal kjøpes noe, de skal bare oppleves. Badestrender, badebassenger, restauranter, barer, kino, nattklubber osv. Det skal være relativt umulig å kjede seg.

Jeg trenger ikke å være bekymret for språket ettersom de fleste behersker engelsk her (pga. den økende turismen og fordi majoriteten av befolkningen i Dubai er utenlandske arbeidere). Det jeg derimot må passe på er to ting: (1) Varmen (spesielt hvis jeg skal dit om sommeren) og (2) alkoholen (å være synlig beruset på offentlig sted er strengt forbudt og kan føre til en måneds ubetinget fengsel).

Dersom man har med seg kjæreste, må man også huske på en tredje ting, nemlig å late som man er gift. At et ugift par deler et hotellrom er nemlig straffbart, men de fleste hoteller spør ikke etter ekteskapspapirer når man sjekker inn. Så lenge man ikke viser romantiske følelser på offentlige plasser (f.eks. restauranter) (ikke kysse, ikke klemme, ikke stryke, ikke holde i hånden), noe heller ikke gifte par har lov til, så skal det gå bra. Men nå blir neppe dette en aktuell problemstilling for innehaveren av denne hjemmesiden da han anser seg ferdig med kvinnfolk.

Hva så med kollektivtransporten? Ingen problem. Dubai har en moderne metrobane (som er under utvidelse), trikk, monorail og behagelige busser med air-condition.

16. MONTREAL

Montréal ligger på øya Montréal. Øya er omgitt av elvene St. Lawrence i øst og Prairies i vest. 15 kommuner deler på øyas areal, men Montréal bykommune legger beslag på 70 % av det og har 1,7 millioner innbyggere. Hele tettstedet Montréal (som strekker seg off-island) har 3,6 millioner innbyggere og er Canadas nest største. Montréal er også kjent som verdens nest største fransktalende by. Halvparten av innbyggerne her har fransk som førstespråk, mens 23 % har engelsk som førstespråk.

Blant den engelskspråklige minoriteten hørte poeten og sangeren Leonard Cohen (1934-2016) til, mens Céline Dion er kanskje den mest berømte musikeren fra den franskspråklige majoriteten. Men bare førstnevnte har fått et gigantisk veggmaleri oppført til minne om seg, men så er ikke sistnevnte død ennå, så tiden vil vise om også hun får et veggmaleri – noe hun bør få ettersom hun vant Eurovision Song Contest (for Sveits) i 1988, noe Leonard Cohen aldri klarte (og aldri prøvde).

Montréal har sikkert sine fine bygninger, parker, hager og høydedrag, men jeg er faktisk mest interessert i det som befinner seg under bakkenivå. The Underground City (La ville souterraine) består av 32 kilometre med underjordiske gater spredt over 2-4 etasjer og 12 kvadratkilometre. Den underjordiske byen har 120 innganger fra gatenivå samt 60 innganger fra metrosystemet. Her under bakken er det mest folksomt når vinteren er på sitt kaldeste (gjennomsnittlig minimumstemperatur i januar er -14 gr.).

Metrosystemet, ja. Det er også en godbit byen har å by på. 68 stasjoner på fire linjer. Så får jeg bare se gjennom fingrene at togsettene mangler air-condition. Jeg skal bruke dem som transportmidler, ikke bosted.

15. SAMARKAND

Usbekistan er representert med to byer på min topp 50-ønskeliste, og øverst av dem: UNESCO-verdensarvbyen Samarkand. Ifølge verdensarv-hjemmesiden, er det den historiske delen av byen som er verdt å ta vare på for all ettertid. Her finnes det gamle, fargerike og kunstneriske moskéer og madrasaher samt spor etter både Djengis Khan og hans herjinger på 1200-tallet og gjenopprettingen på 1300-tallet under Timurid-dynastiet. Men byen er enda eldre enn som så: Her finnes det spor etter bosettinger fra ca. 600 år før vår tidsregning. Også Aleksander den store skal ha erobret byen med sine pansrede kjøretøyer ca. 329 fvt. Og ettersom Samarkand ligger midt i handelsruta Silkeveien, så vil det ikke forbause meg om en viss Marco fra Venezia også har trådd sine Gore-Tex-sko her en gang rundt 1300.

Alle 1,2 millioner innbyggere i tettstedet, kan selvsagt ikke i bo i gamlebyen. Flesteparten bor i mer sovjetiske og moderne bydeler. Disse skal selvsagt også utforskes når jeg kommer dit – med byens trikk – og kanskje med min studentvenn Frank Robert Næss: Han og jeg har ved flere anledninger snakket om å reise dit.

14. MELBOURNE

Australias nest største by (4,5 mill. innb.) er verdens trikkehovedstad. Sjekk ut disse tallene: 475 trikker, 250 kilometre med trikkelinjer, 25 ruter og 1763 holdeplasser! Én av rutene, rute #35 (a.k.a. City Circle) er sågar gratis å reise med – spandert av delstaten Victoria – både til glede for turister og lokalbefolkning! Det tar 55 minutter å fullføre en loop på denne sirkelruta i sentrum, men en trikke- og metroentusiast som meg er selvsagt beredt til å gå til innkjøp av et Myki-kort og reise rundtomkring i tettstedet med andre trikkeruter – og selvsagt også metrolinjer. Melbourne kan nemlig også by på 15 metrolinjer av totalt 965 kilometers lengde; 1,6 meters bredde og totalt 222 stasjoner.

Som mine lesere kanskje kan forstå: Kollektivtransportsystemet i Melbourne er en opplagt attraksjon i seg selv. Alle andre ting blir en bonus, som f.eks. et utpreget kulturliv. Her er det mat nok, drikke nok, underholdning nok, shoppemuligheter nok, muséer nok, kunstgallerier nok, teatre nok, kinoer nok, parker nok og viktoriansk arkitektur nok til alle. Byen har til og med en beach, men som fylkeskommunal lærer, får jeg neppe benyttet meg av Melbournes strandmuligheter fordi når jeg har sommerferie, er det vinter og kaldt i Melbourne.

En tur til Victorias hovedstad ligger ganske nært i fremtiden. Hvis alt går etter planen, skal min faste reisekompis Tor Erik Aune Brunsvik og jeg, reise dit som ett av mange ledd i en østaustralsk roadtrip sommeren (australsk: vinteren) 2020. Vi kommer garantert til å oppsøke den trendy bydelen Brunswick.

Oppdatering, 9. januar 2021: Av privatøkonomiske og pandemiske årsaker, blir denne roadtripen utsatt til 2025.

13. WASHINGTON D.C.

Hovedstaden for den frie verden, Washington D.C., har drøye 700 000 innbyggere innenfor District of Columbias grenser, men byen er en del av noe atskillig større, nemlig tettstedet Baltimore-Washington. Disse to byene samt en rekke mindre byer i Maryland og Virginia, har smeltet sammen til ett tettsted med 7,5 millioner innbyggere. Washington-Baltimore er dermed USAs fjerde mest folkerike tettsted.

I D.C. er det mye flott å hvile øynene på: Monumenter, maktbygninger, muséer, den tre kilometer lange nasjonalparken The Mall som strekker seg fra Lincoln Memorial i vest, via et hvitt hus i midten, til Capitol i øst. Samt masse folk i dress og dyre biler. På dagtid skal jeg dessuten finne meg et nasjonalbibliotek, mens om kvelden skal jeg finne meg en jazzklubb.

Metrobane? Check!

12. MONTEVIDEO

Det er fire grunner til at Uruguays hovedstad (1,3 mill. innb.) har havnet på ønskelista mi:

For det første: Navnet. Montevideo er rett og slett et kult navn på en by, men det hersker akademisk uenighet om hva navnet betyr (les de fire hovedteoriene i Wikipedia-artikkelen om Montevideo). Personlig liker jeg best teorien om at navnet betyr “den sjette åsen fra øst mot vest”: monte-VI-D.E.O. (altså monte VI de este a oeste - hvor “VI” er romertall 6), som sikter til på hvilken ås byen hadde sin opprinnelige bebyggelse.

For det andre: Jonas Wergeland. Hovedkarakteren i Jan Kjærstads trilogi “Forføreren” (1993), “Erobreren” (1996) og “Oppdageren” (1999). Jeg synes dette verket, som Kjærstad fikk Nordisk Råds litteraturpris for, var meget kjedelig. Men jeg tvang meg gjennom alle bøkene (jeg måtte jo få vite løsningen på mordmysteriet som pentrerte alle tre bøkene); og oppi all kjedsommeligheten, synes jeg det var fascinerende at han dro – av alle steder – til Montevideo for å finne ro, samle krefter og finne nye idéer til tv-prosjekter i Norge (Jonas Wergeland er en tv-programleder og rikskjendis i de tre romanene). Det skulle ta mange år før jeg innså at det slettes ikke var noen tilfeldighet at Jan Kjærstad transporterte Jonas Wergeland hit: Ordet “montevideo” kan nemlig oversettes (hvis man legger godviljen til) til det å montere video, altså planlegge nye konsepter for fjernsyn! Banalt og genialt av Kjærstad! Et slikt ordspill alene gjør han fortjent til litteraturpris, spør du meg.

For det tredje: Montevideo arrangerte samtlige kamper i det aller første verdensmesterskapet i fotball for herrer i 1930. Jeg vil forsøke å oppsøke de arenaene som fortsatt finnes og i det minste besøke fotballmuséet.

Og for det fjerde: Palacio Salvo (bildet) – Montevideos arkitektoniske symbol – ved Plaza Independencia. En mektig og høyst merkverdig bygning som jeg simpelthen er nødt til å se med egne øyne for at jeg skal tro at den er sann.

Montevideo har dessverre ingen kollektivtrafikk på skinner, men med føtter og buss skal jeg sjekke ut flere attraksjoner i byen, både de med og de uten nasjonal betydning. Og selvsagt skal jeg gjøre som Jonas Wergeland: Leie meg en strandstol, se utover Atlanterhavet, puste inn havduften og hente inspirasjon til framtidige undervisningsopplegg.

11. MADRID

Madrid er verdens 65. og EUs fjerde mest folkerike tettsted (etter Paris, London og Essen-Düsseldorf) med 6,3 millioner innbyggere. Dessuten er byen hovedstad i Spania. At byen er stor, bekreftes av metrobane-kartet: Bare London har et lengre metronettverk i Europa, og bare Paris har flere metrostasjoner, så her har jeg ingen unnskyldninger for å slippe å reise rundtomkring i bydelene.

Ellers har Madrid masse kultur å by på – inkludert et natteliv som varer til kl. 07, muséer, kunstgallerier og gastronomise høydepunkter på rad og rekke. Og som mine lesere forlengst har forstått, så er jeg svak for åpne plasser, brede gater, parker og storslåtte bygninger og monumenter – noe Madrid har rikelig av. Og dersom jeg engang skulle komme til Madrid på en annen tid av året enn sommerferien (noe som er vrient pga. min pedagogiske profesjon), så vil jeg selvsagt forsøke å få med meg en kamp eller to i La Liga: Både Atlético, Getafe, Leganés og Real har sine hjemmebaner i Madrid tettsted.

Min eks-samboer (med separate soverom), Tore Sveen, har vært i den spanske hovedstaden en rekke ganger og vil på det sterkeste anbefale Parque da el Retiro og arbeiderklassebydelen Vallecas (der Segunda División-klubben Rayo Vallecano holder til). Ellers husker han ikke altfor mange detaljer pga. mye fester og nachspiels.

Og hva med Eurovision Song Contest? Har ESC-fantaster mye å oppsøke i Madrid? Vel, Spania og Madrid har arrangert konkurransen bare én gang, nemlig for 50 år siden, 29. mars 1969 i Teatro Real. Men til gjengjeld ble denne finalen dramatisk: Hele fire land delte på seieren (Frankrike, Nederland, Spania og U.K.) da de ikke hadde noen skilleregler ved lik poengsum. Denne skandalen førte som kjent til at Norge, Sverige, Finland og Portugal boikottet finalen i 1970 – og at skilleregler endelig kom på plass.

10. SYDNEY

Det skiller bare 65 000 innbyggere mellom Victorias hovedstad Melbourne (4,5 mill.) og New South Wales’ hovedstad Sydney (4,5 mill.) – i Sydneys favør – noe som er så lite at det ikke lar seg fange opp med kun én desimal i parentesene. Sydney og Melbourne er henholdsvis verdens 94. og 97. mest folkerike tettsteder (de har Phoenix og Casablanca mellom seg). Sydney får likevel mer oppmerksomhet og utenomaustralske tilreisende, noe som sannsynligvis skyldes kjente/ikoniske attraksjoner som Sydney Opera House, Harbour Bridge og Bondi Beach. Men selvsagt har Oseanias mest folkerike tettsted mer å by på.

Jazzklubber, kunstgallerier, burgersjapper, puber, et finansdistrikt med høye bygninger, fiskemarked, parker, rugbykamper, muséer, botanisk hage, zoologisk hage, akvarium, flere badestrender og selvfølgelig kollektiv infrastruktur i verdensklasse: Metro, lokaltog, trikk, ferge (!), busser og Uber. Men rosinen i pølsa for mitt vedkommende, vil være å vandre i de samme gatene som Neo, Trinity, Morpheus og Agent Smith. Trilogien “The Matrix” (1999-2003) ble nemlig spilt inn her.

Som jeg muligens har nevnt ovenfor, er jeg lærer, så et Sydney-besøk vil bare være aktuelt i juni-august. Da har Sydney vinter. Men heldigvis blir det sjeldent kaldt her, bare kjølig: Gjennomsnittlig makstemperatur i den kaldeste måneden (juli) er 16,4 grader, og det må jo sies å være ganske behagelig for oss nordmenn. Dessuten faller hotellprisene i juli, og man får strendene stort sett for seg selv.

Og som jeg nevnte i beskrivelsen av Melbourne (#14), så er et besøk i Australia nært forestående for min faste reisemakker Tor Erik Aune Brunsvik og meg. Sannsynligvis allerede sommeren 2020.

Oppdatering, 9. januar 2021: Av privatøkonomiske og pandemiske årsaker, utsetter Tor Erik og jeg Sydney-besøket til 2025.

9. BRUSSEL

Rundt Grand-Place i Brussel har tiden stått nærmest stille siden 1600-tallet. De barokke bygningene som omringer plassen er vel bevarte, og plassen er oppført på FNs verdensarvliste. En annen særegenhet ved plassen, er at den ikke har kirke, så plassen ble dermed brukt utelukkende til handelsvirksomhet og administrasjon (det gamle rådhuset skiller seg ut som det mest prangende bygget). I dag tiltrekker Grand-Place horder av turister og andre betalingsvillige (det er neppe særlig billig å sette seg ned i og utenfor de få kaféene som omgir plassen).

Brussel, ev. Bruxelles, (2,1 mill.) er mer enn Grand-Place. Vinner av Nobels fredspris 2012, Den europeiske union (EU), har sitt hovedkvartér i byen, og Europaparlamentet med omegn er trolig verdt et besøk. I denne omegnen ligger Parlamentarium som er EUs besøkssenter med installasjoner som forklarer EUs historie, oppbygning og funksjoner. Her kommer jeg nok til å utnytte åpningstiden fra 0900 til 1800 maksimalt.

På Heyselplatået nord for sentrum finner jeg spor etter verdensutstillingene i 1935 og 1958. En av de gjenværende monumentene fra Expo 1958 er 102 meter høye Atomium hvor det er mulig å ta seg en tur inn i fem av de ni kulene (diameter: 18 m) monumentet består av. Rett ved siden av Atomium finner vi Palais de Centenaire, bygd for Expo 1935. Det var i dette palasset at Johnny Logan sang “Hold me now” og skaffet Irland landets tredje ESC-seier (av totalt sju så langt) 9. mai 1987. Av andre klassikere som ble fremført i betongkomplekset denne kvelden, kan nevnes “Lass die Sonne in dein Herz” (Wind, Tyskland, 2. plass), “Gente di mare” (Umberto Tozzi & Raf, Italia, 3. plass), “Shir Habatlanim (Hupa-hule-hule-hule)” (Lazy Bums, Israel, 8. plass) og “Mitt liv” (Kate Gulbrandsen, Norge, 9. plass). Utrolig nok har Belgia arrangert Eurovision Song Contest kun denne ene gangen (takket være Sandra Kims seier i Grieghallen året før).

Brussel er forøvrig en franskspråklig øy omringet av nederlandsktalende Flandern. Det vil si: Selv om byen offisielt er tospråklig, behersker 90 % av Brussels innbyggere fransk, mens bare 20 % behersker nederlandsk (hvilket betyr at 10 % behersker begge språk), så her får jeg prøve å imponere med det vesle franske vokabularet jeg har. Heldigvis kan man komme ganske langt med engelsk også, spesielt i turiststrøk.

Hva så med kollektivtrafikken? Joda, Brussel har både buss, trikk og t-bane, men systemene er ikke helt samkjørte med tanke på billettering. Det er nemlig ulike private aktører som driver kollektivtrafkken, akkurat som AtB i Trondheim. Men i motsetning til hovedstaden i Trøndelag, er det i Belgias og EUs hovedstad visstnok ikke mulig å kjøpe en billett som dekker alle de offentlige transportmidlene. Med andre ord: Man må kjøpe separate billetter/reisekort hos de ulike aktørene – overgang er ikke mulig. Svært irriterende, og dette trekker Brussel ned et par plasser på denne lista.

PS. Min eks-samboer (med separate soverom), Tore Sveen, vil kanskje protestere mot Brussels plass på denne lista, da vi begge har sittet i bilkø i Brussels utkantstrøk i august 1999. Vi kunne begge se Atomium-monumentet i det fjerne. Sånn sett kan det hende at vi befant oss innenfor Brussels administrative grenser. Men jeg regner dette som kun flørting med Brussel, kanskje til og med petting, men vi kom aldri til bunns i Brussel. Derfor er byen kvalifisert til å bli vurdert for inkludering i denne lista.

8. MEXICO CITY

De to neste byene på lista mi er begge blant verdens ti største tettsteder, og jeg begynner med tiendeplassen, Ciudad de México: 20,4 millioner innbyggere. Verdens største spansktalende by er bygd på ruinene av aztekernes hovedstad Tenochtitlan, 2250 meter over havet. Innenfor den administrative bygrensen bor det riktignok “bare” 8,9 millioner innbyggere, fordelt på 16 delegaciones (bydeler) – som igjen er delt inn i 2150 colonias (nabolag). Jeg kan ha som siktemål å stikke innom alle bydelene i løpet av den uka (eller to) jeg kommer til å oppholde meg her, så får jeg se hvor mange nabolag jeg til syvende og sist rekker over. Til å hjelpe meg med dette, har byen et utstrakt og meget populært metrosystem bestående av tolv linjer. Med populært mener jeg velfylt: Metrovognene har 4,4 millioner passasjerer per dag. I tillegg byr byen på trikk og trolleybusser (og selvsagt vanlige busser, drosjer osv.).

Men det aller første stedet/attraksjonen jeg kommer til å oppsøke etter at jeg har lagt fra meg sakene på hotellet, er Plaza de la Constitución (på folkemunne: El Zócalo), den største åpne plassen på den vestlige halvkule. Med et areal på 240 x 240 meter, blir den bare overgått av Den røde plass i Moskva og Den himmelske freds plass i Beijing. Og i midten av plassen vaier et meksikansk flagg av imponerende 25 x 14 meters størrelse. Vakre og interessante bygninger omgir plassen, bl.a. nasjonalpalasset.

Ellers må selvfølgelig tiden benyttes til å gå inn i muséer og kunstgallerier og lære om aztekisk, kolonial og meksikansk historie og kultur. I Museo de Arte Moderno kan jeg nyte mer kontemporær kunst, hvor jeg nok har høyest forventninger til den permanente Frida Kalho-utstillingen som finnes her. Og til Palacio de Bellas Artes (bildet) kommer jeg egentlig bare for å nyte bygningens art deco-eksteriør og -interiør.

Og selvsagt må jeg tørre å prate med lokalbefolkningen, forhåpentligvis med den minimalistiske spansken jeg har lært meg frem til avreise. Det blir nok ennå noen år, kanskje ti-tjue, før jeg reiser hit; så jeg har rimelig god tid til å hamre inn noen spanske gloser og vendinger. Jeg tror sannelig kanskje at jeg skal samle alle spansktalende byer på denne lista (Santiago, Bilbao, Cuzco, Havanna, Valencia, Montevideo, Madrid, Ciudad de México pluss to byer jeg skal presentere høyere opp på denne lista (mao. lenger ned på denne siden)) og reise til disse i ett og samme år – rett etter at jeg har lært meg litt spansk.

7. SHANGHAI

Det gjorde vondt å måtte vrake Shanghai til fordel for Beijing, Seoul, Tokyo, Hongkong, Hanoi, Ho Chi Minh-byen, Phnom Penh, Siem Reap og Singapore på den asiatiske rundturen som jeg foretok sammen med tre finske slektninger og venner 26. juni–12. august 2014. Da vi ankom Beijing sentralbanestasjon 11. juli, hadde vi allerede brukt drøye to uker på vår togreise fra Helsinki (med opphold i St. Petersburg, Moskva og Ulan Bator) Vi hadde dermed snaue fem uker igjen av Asia-turen, og vi ble tvunget til å vrake én av byene vi opprinnelig hadde lyst å besøke. Vi sto til slutt igjen med Hongkong og Shanghai, og førstnevnte ble den siste som fikk beholde plassen i varmen. Oppholdet i Hongkong ble trivelig, og byen fortjener tiendeplassen på lista Topp 15 utenomnordiske storbyer. Men mine kareliske venner og jeg snakket om at vi kanskje ved en senere anledning skulle ta en bonustur til Shanghai. Kanskje skal jeg foreslå det for dem ifm. sommeren 2024 – ti år etter hovedturen?

Anyway…

Shanghai er med sine 22,1 millioner innbyggere, verdens syvende folkerikeste tettsted, og mye tyder på at jeg må bruke minst to uker her: én i Puxi på vestsiden av elva Huangpu – og én uke i Pudong på østsiden (det går ingen bru over elva, så jeg må ta metro eller ferge). I Puxi finner jeg blant annet gamlebyen hvis eldste bygninger datererer seg drøye tusen år tilbake i tid. Her er det visstnok flust av restauranter, kaféer, nattklubber, parker, avenyer og et øredøvende folkeliv. Her finnes også de mer budsjettvennlige hotellene.

På den andre siden av elva ligger altså bydelen Pudong, og nærmest elvebredden ligger det strøket som for meg virker mest fascinerende, nemlig Lujiazui. Så sent som i 1990 var det kun skog og fabrikker her, men sjekk bildet ovenfor og se hvordan utviklingen bokstavelig talt har skutt i været de siste 30 årene! Fire av bygningene er over 400 meter høye, derav to er på lista over de ti høyeste bygningene i verden. Den aller høyeste av dem er Shanghai Tower som har et observasjonsdekk i 118. etasje, 562 meter over bakken – sju meter høyere enn i verdens høyeste bygning Burj Khalifa i Dubai (og 111 meter høyere enn min personlige observasjonsdekkrekord satt i Tokyo Skytree, 22. juli 2014). Lenger opp enn dette er det ikke mulig for en “vanlig” turist å komme i noen byggverk på denne planeten per dags dato (inntil Riyad i 2021: da blir rekorden hevet til 644 meter!)

De tre andre >400-metersbygningene på østbredden av Huangpu er (på engelsk) Oriental Pearl TV Tower, Jinmao Tower og Shanghai World Financial Center, og målet må jo være å besøke dem alle. I tillegg kan Pudong by på akvarium, vitenskapsmuseum, expo-park og Shanghai Disneyland Park for å nevne noe.

Og unødvendig å nevne: I Shanghai er det metro i lange baner: 676 kilometer totalt, fordelt på 17 linjer! Jeg gleder meg!

6. LAS PALMAS

Spanias åttende folkerikeste tettsted (670 000 innb.) ligger på den afrikanske kontinentalplaten, 150 km vest for den marokkanske sørvestkysten, på øya Gran Canaria. Byen er dermed geografisk sett den høyeste plasserte afrikanske byen på min topp 50-liste. Politisk og kulturelt er byen selvsagt som mer europeisk å regne, noe som forsterkes av horder av turister fra Europa (3-4 millioner besøkende årlig).

Jeg liker ikke masseturisme med tilhørende turistfeller, men jeg liker heller ikke å være et steds eneste turist og dermed en attraksjon for lokalbefolkningen. Jeg søker etter å finne en balanse mellom disse to ytterpunktene, nemlig steder med passe mange turister, med andre ord: “passeturisme”. Her passer Las Palmas passelig inn i bildet. Den store majoriteten av turister flokker seg langs sørkysten av Gran Canaria, mens Las Palmas ligger lengst nordøst på øya. Her er det litt mer vindfullt og noe kjøligere enn på sørkysten, noe som passer meg ypperlig ettersom det kun er i de varmeste månedene (juni-august) jeg har muligheten til å reise hit, og da vil den nedkjølende vinden være en velsignelse.

I Las Palmas kan jeg kombinere storbyliv med strandliv. Byen har ikke så mange berømte attraksjoner å by på, men for meg vil det være tilstrekkelig å føle byens puls ved å vandre i gatene, spise matrettene, drikke drikkene, høre musikken, høre spansken (her er det relativt få turister, og det er visstnok få palmensere som behersker engelsk) og kanskje snakke litt spansk selv, hvis jeg tør. Et par-tre timer daglig må jo brukes til strandliv, og byens desidert største og mest populære strand er Playa de Las Canteras. Den kan visstnok by på Gran Canarias reneste og gyldneste sand. Med dens lengde på 3,1 km, skal det være muilg å finne en plass i solen.

Her er ingen metro eller trikk, men derimot et godt utbygd bussnett med moderne luftkondisjonerte busser som kan ta meg rundt i byen og, hvis jeg kjeder meg, ta meg til andre deler av den ganske sirkelrunde øya med en diameter på 50 km.

[Oppdatering 15. mars 2022: 9. mars 2022, i skolens vinterferie, besøkte jeg Las Palmas sammen med min reisekompis Tor Erik Brunsvik. Vi var stasjonerte i Puerto Rico sør på Gran Canaria, men vi leide bil og kjørte på kryss og tvers på øya – og parkerte i et parkeringshus ved Canteras-stranden og vandret rundt langs stranden og i byen i to-tre timer (og spiste pommes frites med tubeost og bacon på Fat Frank – anbefales ikke). Jeg opplevde byen som åpen, ryddig og koselig, men jeg har likevel på følelsen at 6.-plassen på denne lista kanskje er kunstig høyt.]

5. TORONTO

Jeg velger meg Toronto fordi byen er den største i det kule og multikulturelle landet Canada. Her er det nok av jazzklubber, kunstgallerier, muséer og høye bygninger – med den vestlige halvkules høyeste bygning, CN Tower (554 m; høyeste observasjonsplattform: 447 m) som kronjuvelen. Metro, trikk og busser sikrer meg transport i denne byen hvor attraksjonenene ligger ganske spredt. Tettstedet strekker seg utover et område på 43 km vest-øst og 21 km nord-sør – og har et innbyggertall på 6,6 millioner innbyggere, et tall som sikrer Toronto status som Nord-Amerikas syvende folkerikeste tettsted (etter New York, Mexico City, Los Angeles, Chicago, Washington-Baltimore og Boston-Providence – men foran Dallas-Fort Worth, Houston, San Francisco-San Jose, Miami, Philadelphia, Atlanta, Guadalajara og Phoenix. Sånn. Da har dere fått hele topp 15-lista).

Men det er derimot ett spesielt stunt jeg vurderer å gjøre, som jeg tviler på at noen turister har gjort før meg, nemlig å vandre Yonge street i hele dens totale lengde på 56 kilometer. Yonge street er Torontos svar på tre kilometer kortere Broadway i New York, og ifølge Google Maps vil det ta meg elleve og en halv time å gå strekningen i ett jafs, men jeg bør selvsagt ta flere pauser underveis, så målet er å klare det på 14 timer (start i nordenden kl. 0800, ankomst i sørenden kl. 2200).

4. TEHERAN

Teheran er verdens 22. folkerikeste tettsted med 14,4 millioner innbyggere og er hovedstaden i Iran. Bare beliggenheten, rett ved foten av fjellkjeden Alborz (høyeste punkt: 5671 moh.), gjør byen tiltrekkende. Og det at tettstedet selv ligger på 900-1800 moh., gjør at sommerdagene er utholdelige: Gjennomsnittlig makstemperatur i juli er 33,9 grader, og om kvelden legger kvikksøvet seg på 20-25 grader, så temperaturmessig er Teheran et behagelig sted å være på den delen av året en lærer har tid til å reise dit.

Den sagnomsuste biltrafikken i byen, er visstnok ikke like behagelig, så det gjelder å benytte seg av en håndfull av byens 800 parker og grøntområder med jevne mellomrom. En annen plass hvor man kan finne ørens fred, er faktisk metroen: 186 kilometer lang, 7 linjer, 114 stasjoner. Men her må jeg passe på å ikke gå ombord forreste eller bakerste vogn med mindre jeg ønsker å bli kjeppjaget. Disse to vognene er nemlig for women-only.

Jeg er jo også svak for tårn, så da vil det selvsagt være et høydepunkt å stikke oppom Milad-tårnet som er verdens sjette høyeste tårn (435 m; observasjonsdekk: 315 m) og 24. høyeste bygning. Ellers har Teheran sin skjerv av muséer (bl.a. Irans nasjonalmuseum) og gallerier samt andre utløp for persisk kultur. Øl og vin er ikke en del av kulturen da alkohol er forbudt, så i stedet for pub-til-pub-runde, blir det heller kaffebar-til-kaffebar-runde.

Det rapporteres om at folket her er vennlige og gjestfrie, og kriminalitet er i praksis ikke-eksisterende. Så lenge jeg ikke spør og graver om politiske ting – eller slenger ut slagord mot presteskapet, så skal jeg nok klare å komme helskinnet ut av Teheran og Iran.

3. PARIS

Verdens 33. og Europas nest folkerikeste tettsted har 11,0 millioner innbyggere, derav 2,2 millioner innenfor byens administrative grenser som utgjøres av 20 arrondissementer (bydeler), nummerert fra 1 til 20. Arrondissementene går ut fra bykjernen som en spiral: 1. arrondissement regnes dermed som byens geografiske midtpunkt med Louvre-muséet som den mest kjente attraksjonen. Notre Dame og Pompidou-senteret er i 4. arrondissement, Panthéon og Sorbonne i 5., Eiffeltårnet og Les Invalides i 7., Champs-Élysées og Triumfbuen i 8., Bastille i 11., Montparnasse i 15., Trocadéro i 16., mens Montmartre og Sacré Cœur ligger i 18. arrondissement – bare for å ha navnedroppet noen av byens uttallige attraksjoner.

Metroen er et kapittel for seg selv, selcsagt. Tettstedet betjenes av 16 linjer fordelt på 302 stasjoner over 214 kilometre. Man behøver ikke gå så veldig langt for å finne en metrostasjon i byen: De ligger tett med en gjennomsnittlig avstand på 548 meter. Dette betyr at metroen går ikke særlig hurtig, kun 20 km/t i gjennomsnittshastighet (inkludert stopp ved stasjonene) – men likevel mer effektiv enn overflatetrafikken.

Når jeg kommer hit, skal jeg selvsagt besøke de attraksjonene jeg nevnte ovenfor ved aller helst å stå grytidlig opp om morgenene for å slå noen av folkemengdene. Jeg liker i tillegg å spasere gjennom bydelene, så jeg håper å støte på noen bortgjemte nabolag-juveler som jeg kan ha for meg selv uten å kjempe meg gjennom horder av japanere og amerikanere.

Den massive masseturismen er et drawback som er med på å hindre Paris i å erobre topplasseringen på denne lista. At byen utsettes for terrorangrep fra tid til annen – pluss at folk med gule vester støtt skal lage spetakkel – er også faktorer som trekker ned. Kanskje jeg skal vente med å reise hit til jeg blir pensjonist: Da har kanskje gulvestene og terroristene roet seg ned –pluss at jeg kan reise dit utenfor sommersesongen når køene til Louvre og Eiffeltårnet er noe kortere. Da får jeg også god tid til å friske opp min skolefransk.

PS. Selv om Frankrike har vunnet Eurovision Song Contest fem ganger, har kun én internasjonal finale blitt arrangert i Paris. Dette skjedde 22. april 1978 i Palais des Congrès i 17. arrondissement (må selvsagt visiteres). Her sang og groovet Izhar Cohen & Alphabeta Israel til topps (landets første seier av til nå fire) med “A-ba-ni-bi”. To andre klassikere ble fremført her denne vårkvelden: “Parlez-vous français?” (spanske Baccara for Luxembourg, 7. plass) og “Mil etter mil” (Jahn Teigen for Norge, 20. plass, 0 poeng).

2. CHICAGO

“New Orleans has the jazz, Memphis has the blues, Chicago has both”, heter det i et velbrukt ordtak om USAs tredje folkerikeste tettsted. Innenfor den administrative bygrensa bor det 2,7 millioner mennesker, men den sammenhengende bebyggelsen strekker seg langt utenom bygrensa (samlet nord-sør-lengde er over 100 km) og inn i to av Illinois’ nabodelstater: Wisconsin i nord og Indiana i sør. Hele tettstedet Chicago rommer derfor 9,3 millioner innbyggere. Den kalles blant annet “The Windy City”, og det blir vanligvis bitende kaldt her om vinteren, men om sommeren har vinden en behagelig nedkjølende effekt. I juli-august ligger temperaturen mellom 30 grader på dagtid og 20 grader på nattetid.

I Chicago er det nok å finne på. Jazz- og bluesklubbene ligger tett og spredt, og mellom dem går det et imponerende nettverk metrobaner og lokaltogbaner. Metroen kalles på folkemunne for “L”, som er en forkortelse for elevated: Store deler av nettverket ligger nemlig noen meter over bakken. Dermed kan jeg veksle mellom å se opp på skyskraperne og ned på menneskene som svermer rundt i gatene, mens jeg reiser med L-en (som forøvrig har åtte linjer fordelt på 145 stasjoner og 165 km). Mellom skyskraperne renner også Chicago River, noe som gir downtown en karakteristisk look.

Helt siden jeg så “Jaget” (originaltittel: “The Fugitive”) på kino i 1993, hvor Dr. Richard Kimble (Harrison Ford) bådet jaget og ble jaget rundtomkring i Chicagos gater, har jeg kjent en mild dragning mot denne byen. Jeg visste allerede da, spesielt når scenene fra overgrunnstogene (“L”) rullet over lerretet, at hit skal jeg reise en vakker dag – og bli der et par uker.

Det er ingen spesielle attraksjoner (bortsett fra “L”) som tiltrekker meg med Chicago, men byen i sin pulserende helhet, en by som lever både på dag- og nattetid. Faktisk går metroen 24 timer i døgnet, så alt er lagt til rette for heldøgnsliv her. Selvfølgelig finnes det en rekke muséer, kunstgallerier og parker her, og jeg kommer garantert til å stikke innom noen av dem. Men jeg kommer stort sett til å vandre rundt og la attraksjonene komme il meg. Det eneste jeg bør sette av en dag til, er å gå “The Magnificent Mile” og spise Chicago-hot dog til lunsj og Chicago-pizza til middag.

1. BUENOS AIRES

Det kan hende jeg må vente til 40-tallet før jeg reiser til Argentinas hovedstad, som forøvrig er verdens 20. folkerikeste tettsted med 15,1 millioner innbyggere. For Buenos Aires må selvsagt nytes om sommeren – den argentinske sommeren, altså når Norge har vinter og vi lærere må undervise. Dessuten bør man være i byen minst et par uker for å lære den å kjenne og nyte den i fulle drag – noe jeg kanskje må vente til jeg blir pensjonist for å oppleve, med mindre jeg bruker en hel juleferie der og dermed svikte familien min. Det blir nok trolig det sistnevnte, for jeg kan nesten ikke vente med å gripe fatt i denne tilsynelatende flotte og livlige byen – noe det kan være verdt å svikte en familie for.

Dette er tangoens hovedstad, og selv om jeg ikke danser selv, vil jeg gjerne oppsøke en milonga (eller to) og oppleve folk som virkelig kan denne kunsten. Videre skal jeg spasere rundt og oppleve byens varierte utvalg av kaféer og restauranter samt nattelivet som ikke tar slutt før i 07-tiden. Jeg må selvsagt ikke glemme å spise underveis, og jeg må jo prøve meg på det som Argentina er blitt kjent for i den kulinariske verden: biffene sine. Og ettersom byen hadde hyppige besøk av italienske handelsreisende på 1800-tallet, er det ikke langt å gå mellom hver pizza- og pastarestaurant. Buenos Aires regnes i tillegg å være Latin-Amerikas LGBT-mekka, noe som må bety at byen er passe liberal og frigjort (selv om katolisismen fortsatt har et grep om folks liv).

Subte (forkortelse for Subterráneo de Buenos Aires) har syv linjer, 102 stasjoner og 58 kilometer med skinner som kan frakte meg gjennom bydelene. Og der det ikke går metro (58 kilometer er jo ganske lite i et tettsted med 15 millioner innbyggere), så går det busser (colectivos) og lokaltog. Enkelte bydeler har også trikk. Og dersom jeg begynner å kjede meg, kan jeg ta en dagstur med ferge over til Uruguay og Montevideo.

Denne lista ble publisert 30. august–18. oktober 2019 med (gjennomsnittlig) én oppdatering per dag.