Topp 15 U2-låter
U2 fra Dublin ga ut sin første utgivelse i 1979, EP-en Three, og albumdebuterte året etter med Boy. Siden har det gått slag i slag. Den samme besetningen; Paul “Bono” Hewson, David “The Edge” Evans, Adam Clayton og Lawrence Mullen Jr.; står til nå bak 15 albumutgivelser. Hvilke andre band kan vise til samme bragd, nemlig å holde det gående i over 40 år uten avbrudd eller endringer i line-upen? (Dersom noen vet om noen, send meg melding.)
Ettersom antallet album nå er opp i 15 (inkludert det de ga ut i 1995 under pseudonymet Passengers), hadde det vært fristende å lage en topp 15-albumliste, men jeg føler jeg har ikke lyttet like grundig til alle 15. Noen album har jeg lyttet lenge og intenst til, mens andre har jeg ikke lyttet til i det hele tatt. Derfor ville det vært umulig å lage en slik liste per dags dato, men jeg utelukker ikke at jeg kommer til å sette meg nøyere inn i U2-materien og komme med en slik liste senere.
Så derfor nøyer jeg meg med en topp 15-liste over låtmaterialet deres, og det er jaggu ikke en enkel oppgave. Har har jeg måttet utelate mye gull (men en topp 50-liste hadde likevel vært litt overkill, i hvert fall på nåværende tidspunkt; jeg mener, jeg kjenner dem ikke godt nok – de er “bare” på 22. plass på min artistliste).
[Her er en Spotify-og en YouTube-spilleliste hvor låtene blir avspilt i stigende rekkefølge.]
15. “DISCOTHEQUE”
Skrevet av: Paul Hewson (musikk/tekst), Adam Clayton (musikk), David Evans (musikk) og Lawrence Mullen Jr. (musikk)
Fra albumet Pop (1997); også utgitt som dets første single (1997)
[Spotify]
Til U2 å være, er “Discotheque” en ganske leken affære med ikke altfor dyp tekst. En partylåt som jeg tror handler om popmusikkens uimotståelige tiltrekkingskraft: Man vet det smaker som tyggegummi, men man vil likevel ha mer. En annen ting som er uimotståelig: Gitarriffet til The Edge i denne låta – en låt som passer meget bra som åpningssporet på albumet Pop. Musikkvideoen er verdt å ta en titt på – om bare for å se hvor pinlig berørt Larry Mullen blir i sitt cowboykostyme (á la Village People) fra 4:30 og ut resten av videoen. Denne videoinnspillingen var nok langt utenfor hans komfortsone.
“You want to be the song / Be the song that you hear in your head”
14. “MAGNIFICENT”
Skrevet av: David Evans (musikk/tekst), Paul Hewson (musikk/tekst), Adam Clayton (musikk), Brian Eno (musikk), Daniel Lanois (musikk) og Lawrence Mullen Jr. (musikk)
Fra albumet No Line on the Horizon (2009); også utgitt som dets andre single (2009)
[Spotify]
“Magnificent” er den eneste låta fra inneværende årtusen på denne lista, så jeg legger med andre ord ikke skjul på at U2 var desidert best på 1980- og 90-tallet. Men denne låta kunne likeså greit vært laget på 80-tallet da den har et lydbilde som ville ha passet godt inn i The Unforgettable Fire (1984) eller The Joshua Tree (1987). Den er en veldig oppløftende og livsbejaende låt med catchy refreng og edgy gitarspilling. Av mange høydepunkt, nøyer jeg meg med å trekke frem det tekstløse partiet fra 3:45, som begynner med den sømløse overgangen mellom Bonos falsett og The Edges gitar – som igjen blir akkompagnert av et lite strykearrangement (riktignok skapt på et keyboard, men likevel vellydende).
“Justified till we die / You and I will magnify / The magnificent”
13. “SLUG”
Skrevet av: Adam Clayton, Brian Eno, David Evans, Paul Hewson og Lawrence Mullen Jr.
Fra albumet Passengers: Original Soundtracks 1 (1995)
[Spotify]
Original Soundtracks 1 ble for eksperimentelt til at U2 (og Island Records) turde å gi ut albumet under navnet U2, så derfor ga de det ut under pseudonymet Passengers i stedet. Allerede på åpningssporet “United colours”, kunne man tydelig slå fast at dette var et markant steg fra det foregående albumet Zooropa (1993) – for å si det forsiktig. Først 1 min og 44 sek ut i spor #2, “Slug”, når Bonos karakteristiske stemme gjør sin første inntreden på albumet, kunne man kanskje ane at U2 hadde noe med denne musikken å gjøre.
Det er ikke mye melodisk progresjon å spore på “Slug”, iallfall ikke på vokalmelodien. Derimot bobler låta (nesten bokstavelig talt) av melankolsk atmosfære – fremkalt av deilige, stemningsskapende synth-akkorder, gitarer og andre lydeffekter. Skal man tro den rikholdige og informative Wikipedia-artikkelen om “Slug” (nesten sjokkerende at denne låta har en egen Wikipedia-artikkel tatt i betraktning at den er av de minst kjente i U2s låtkatalog), hadde bandet verdensmetropolen Tokyo (i kveldsdrakt) i tankene da de komponerte låta, og de forsøkte å fange den fremmedgjørende følelsen man kan få når man vandrer alene i en megaby. Men hva teksten handler om, er likevel ikke lett å si. Original Soundtracks 1 er først og fremst et timelangt eksperiment av lyder og klanger, så “lyrical content” var ikke første prioritet da albumet ble laget.
“Don’t want to be a slug”, synger Bono, og ifølge Google Translate betyr ordet “slug” en mordersnegle, så Bono vil altså ikke være en mordersnegle (hvem vil egentlig det?). Men ifølge Wiktionary, har “slug” ytterligere 17 betydninger, deriblant “a slow, lazy person”; “a hindrance, an obstruction”; “a hitchhiking commuter” og (her kommer en mulig link til pseudoymet Passengers) “a stranger picked up as a passenger to enable legal use of high occupancy vehicle lanes”. Slug kan også være den delen av en nettadresse som kommer etter skråstreken, men jeg tror at akkurat den betydningen kan utelukkes her.
Nei, hva i huleste låta handler om, har jeg forlengst gitt opp. Eller rettere: Jeg har egentlig ikke giddet å bry meg om det (iallfall fram til jeg begynte å skrive dette listepunktet). Jeg bare suger til meg den melankolske stemningen og nyter musikken til fulle.
“Don't want you to get hurt / Can't help but I'm a flirt”
12. “HOLD ME, THRILL ME, KISS ME, KILL ME”
Skrevet av: Paul Hewson (musikk/tekst), Adam Clayton (musikk), David Evans (musikk) og Lawrence Mullen Jr. (musikk)
Fra albumet Batman Forever: Original Music from the Motion Picture (diverse artister, 1995); også utgitt som dets første single (1995)
[Spotify]
Batman kan drite og dra. Jeg liker ikke superhelt-filmer. Men denne massive og driftige låta fra “Batman Forever”, har jeg sansen for. Og jeg trenger heldigvis ikke å like Batman eller andre superhelter, for å nyte “Hold me, thrill me, kiss me, kill me” til fulle. Selv om musikkvideoen er full av Batman-referanser, så handler teksten om berømmelse og prisen man betaler for den.
Det skitne lydbildet med frenetisk gitarspilling av The Edge, like frenetisk synthprogrammering av Marius de Vries, shizofrenetisk vokalarbeid av Bono, samt et herlig stykke strykearrangement av Craig Armstrong, gjør dette til et aldri så lite energikick av en godlåt. Thrill me, indeed…
“They want you to be Jesus / Now go down on one knee / But they want their money back / If you're alive at thirty-three”
11. “PRIDE (IN THE NAME OF LOVE)”
Skrevet av: Paul Hewson (musikk/tekst), Adam Clayton (musikk), David Evans (musikk) og Lawrence Mullen Jr. (musikk)
Fra albumet The Unforgettable Fire (1984); også utgitt som dets første single (1984)
[Spotify]
Av tittelen alene, skulle man kanskje tro at det er denne låta som har gitt opphav til alle Pride-parader verden over. Kanskje ikke så langt unna sannheten. Teksten, som er ganske svak til U2 å være, er inspirert av frihetskjempere generelt og Martin Luther King Jr. og Malcom X spesielt. Musikken er det et deilig driv over, og nok en gang er det The Edges fingre over gitarstrengene som tilfører låta det store ekstra, men også 22 år gamle Larry Mullens ungdommelige trommespilling tilfører sangen vitalitet. Bono synger adekvat som vanlig.
“In the name of love / What more in the name of love?”
10. “NEW YEAR’S DAY”
Skrevet av: Adam Clayton, David Evans, Paul Hewson og Lawrence Mullen Jr.
Fra albumet War (1983); også utgitt som dets første single (1983)
[Spotify]
Joda, det var meningen at denne singelen skulle slippes på nyttårsdagen 1983. Bono varslet dette selv på scenen i Glasgow 1. desember 1982, da “New Year’s Day” ble fremført for første gang. Men noe må ha gått galt i logistikken, for den ble ikke utgitt før 10. januar. Om singelen hadde havnet høyere enn 2. plass på den irske singlelista, 9. plass på den norske og 10. plass på den britiske dersom den hadde blitt utgitt ti dager tidligere, kan man bare spekulere i.
Men fra og med nyttårsdagen 1984 er sangen blitt spilt flittig i de tusen radiostasjoner og de millioner hjem. Åpningslinjen “All is quiet on New Year’s Day”, har kanskje aldri passet bedre enn det den gjør i dag, 1. januar 2021, med tanke på at halvparten av verdens befolkning opplever sosiale restriksjoner grunnet koronaviruset.
Virologi var nok langt unna U2s hjerner da de skrev teksten til denne låta for 37 år siden, med mindre man kan bruke virus som metafor for krig og konflikter, selvsagt. Ifølge U2s egen vevside, er teksten inspirert av Solidaritet-bevegelsen i Polen, men man kan selvsagt finne ekko fra andre historiske hendelser i den. All teksttolkning handler jo om selektiv persepsjon. Uansett hva sangen egentlig handler om, så er den uansett en musikalsk delikatesse hvor The Edge får skinne med både piano og gitar. Men låta hadde blitt puslete uten Adam Claytons brilliante bidrag på bassgitar.
Låta er best i sin albumversjon. Den halvannen minutt kortere single- radio- og musikkvideoversjonen, mangler faktisk en hel strofe – noe som er en liten katastrofe da den selvsagt bidrar til å endre/justere låtas betydning.
“Under a blood-red sky / A crowd has gathered in black and white / Arms entwined / The chosen few”
9. “ZOOROPA”
Skrevet av: Paul Hewson (musikk/tekst), Adam Clayton (musikk), David Evans (musikk) og Lawrence Mullen Jr. (musikk)
Fra albumet Zooropa (1993)
[Spotify]
Tittelsporet på U2s åttende album, er også et fremragende åpningsspor som setter både en stemning og en standard (så kan man selvsagt diksutere hvorvidt standarden blir fulgt gjennom hele resten av albumet). Den består av tre distinkte deler: “Zooropa Part 1” (0:00–1:52) er en ambient del satt sammen av synthdrone, piano, bassgitar og en mosaikk av radiolyder. “Zooropa Part 2” (1:52–3:44) starter med en gitarloop fra The Edge og de første rytmene setter inn hvor Bono avleverer slagord fra tolv kommersielle aktører, deriblant Audi (“Vorsprung durch Technik”), United Airlines (“Fly the friendly skies”), Toshiba (“Better by design”) og Colgate (“We’ve got that ring of confidence”).
Tempoet og intensiteten settes opp i “Zooropa Part 3” (3:44–6:29). Denne delen igangsettes, penetreres og avsluttes med en hissig elektronisk lyd (skapt av produsent Brian Eno) som sannsynligvis er der for å tilføre en følelse av uro – en uro som forsterkes av Bonos fremmedgjørende og dystopiske tekst om et fremtidig Europa. Eller er teksten snarere utopisk? Ja, det er jo selvsagt opp til oss kunstkonsumenter å tolke. Åkkesom, denne siste delen av åpningssporet rocker heftig, og det er synd den ikke varer lenger enn snaue tre minutter.
Tilsammen utgjør “Zooropa Part 1-3” en interessant og givende lappeteppe med et variert musikalsk innhold – noe for nesten enhver smak. U2 er dyktige på å åpne albumene sine, og “Zooropa” er etter mitt skjønn deres aller beste albumåpner.
“It's cold outside / But brightly lit / Skip the subway / Let's go to the overground”
8. “MISS SARAJEVO”
Skrevet av: Adam Clayton, Brian Eno, David Evans, Paul Hewson og Lawrence Mullen Jr.
Fra albumet Passengers: Original Soundtracks 1 (1995); også utgitt som dets eneste single (1995)
[Spotify]
Denne sangen er det høyeste av tre-fire høydepunkt på U2s kanskje nest beste album (i skarp konkurranse med det forutgående albumet): bortgjemte, eksperimentelle, stemningsfulle og undervurderte Passengers: Original Soundtracks 1. Craig Armstrong (strykearrangør) og Luciano Pavarotti (tenor) er medpassasjerene som gjør “Miss Sarajevo” til det aller mest skinnende smykket på albumet som U2 ikke ville gi ut under eget navn. Når sistnevntes synger ut “L’amore!” i sin høyeste røst, sprenges alle gåsehudskalaer.
“Miss Sarajevo” er en gripende sang som ble innspilt og utgitt mens den nesten fire år lange beleiringen av Sarajevo (1992-1996) fremdeles pågikk. Tre offisielle musikkvideoer ble laget, der den jeg har lenket til er den helt klart beste. Her synes verken Bono eller Pavarotti, men derimot bilder fra Sarajevos krigsherjede gater, som sammen med bilder fra en skjønnhetskonkurranse som må gå sin gang, utgjør en gripende kontrast.
“Is there time to turn to Mecca / Is there time to be a beauty queen”
7. “MYSTERIOUS WAYS”
Skrevet av: Adam Clayton, David Evans, Paul Hewson og Lawrence Mullen Jr.
Fra albumet Achtung Baby (1991); også utgitt som dets andre single (1991)
Det er vanskelig å forestille seg denne låta uten det forvrengte gitarriffet. Den hadde aldri nådd de samme høyder, og det visste nok U2-gutta også i perioden de strevde med denne. Men så bestemte The Edge seg for å leke med “Funk Wah”-innstillingen på en Korg A3 gitareffektpedal, og vips så var en ny klassiker klar til å bli presentert for publikum.
Tekstuelt handler låta om et (guddommelig) stykke kvinnfolk som har en mystisk/magisk innvirkning på et (tarvelig) stykke mannfolk. Sånn pluss minus.
“She's slippy / You're sliding down / She'll be there when you hit the ground”
6. “THE UNFORGETTABLE FIRE”
Skrevet av: Paul Hewson (musikk/tekst), Adam Clayton (musikk), David Evans (musikk) og Lawrence Mullen Jr. (musikk)
Fra albumet The Unforgettable Fire (1984); også utgitt som dets andre og siste single (1985)
[Spotify]
Jeg elsker denne denne låta for dets luftige og lekre klangbilde med masse ekko. Drømmeaktig og uhyre stemningsfullt allerede fra introen. Synthesizeren (sannsynligvis en Yamaha DX7 spilt av Brian Eno) må bære hovedansvaret for det spesielle lydbildet i denne låta hvis tekst er umulig å få en helhetlig forståelse av. Det virker som den er en slags bevissthetsstrøm (stream-of-consciousness), men den har likevel en del treffende verselinjer som trigger en del tanker og følelser.
“Carnival / The wheels fly / And the colours spin / Through alcohol / Red wine that punctures the skin.”
5. “THE FLY”
Skrevet av: Adam Clayton, David Evans, Paul Hewson og Lawrence Mullen Jr.
Fra albumet Achtung Baby (1991); også utgitt som dets første single (1991)
[Spotify]
Jeg skulle gjerne likt å være en flue på veggen blant U2-fans i oktober 1991 og observert deres første reaksjoner på bandets første single siden All I Want Is You (juni 1989). Jeg regner med at noen hår reiste seg og la seg bakover. Albumet Achtung Baby markerte et markant skifte i musikkstil fra Rattle And Hum (1988) og resten av U2s 80-tallsalbum, og “The fly” var et glimrende valg som lead single og teaser fordi den gir et “gjennomsnittlig” hint om lydbildet på albumet som skulle komme fire uker senere: Røft, skurrete og skittent – og med mye vekt på forvrengt og rufsete gitarspilling fra The Edge (assistert av finurlig studiomiksing).
Ifølge Bono selv, er teksten på “The fly” konstruert som en “telefonsamtale fra helvete”, og vokalen er fordreid på en slik måte at den høres ut som en mann som snakker via en telefon. Sangens siste verselinjer (sitert nedenfor) gir også et klart hint om at det lyriske jeg-et befinner seg i en telefonkiosk. “Telefonstemmen” kontrasteres nydelig av falsetto-vokalen i refrenget. Dermed fremstår refrenget som en skinnende stjerne i de møkkete omgivelsene.
Bonos kontrasterende vokalstemmer er ett av to høydepunkt i låta. Det andre er gitarspillingen til The Edge som jeg ikke kan karakterisere på annen måte enn satans bra (eventuelt: dritbra). Den siste halvdelen av låta er egentlig en eneste lang orgasmisk gitarsolo (eller rettere: flere gitarsoloer oppå hverandre) – og for en finish! Jeg blir nesten sliten og tom etter å ha hørt ferdig låta. Intense saker. Og for en start på 90-tallet – etter min mening U2s beste dekade hva gjelder kreativitet og kvalitet!
“Look, I gotta go / Yeah, I'm running out of change / There's a lot of things / If I could I'd rearrange”
4. “I STILL HAVEN’T FOUND WHAT I’M LOOKING FOR”
Skrevet av: Paul Hewson (musikk/tekst), Adam Clayton (musikk), David Evans (musikk) og Lawrence Mullen Jr. (musikk)
Fra albumet The Joshua Tree (1987); også utgitt som dets andre single (1987)
[Spotify]
Det oser kristendom av teksten, og som agnostiker med sterk dragning mot ateisme, burde jeg ha holdt avstand fra denne låta. Men gospelpop er en sjanger jeg faktisk kan like sålenge den musikalske kvaliteten er bra. Det er noe med klangen i gospelpop som av og til gjør den uimotståelig. Dette er i høyeste grad tilfellet med “I’m still haven’t found what I’m looking for”. Bono er selvsagt i sitt ess her, men en hyllest må også rettes mot det eminente gospelkoret bestående av The Edge, Brian Eno og Daniel Lanois.
Låta begynte sitt liv som demoen “Desert of our love”. De bestemte seg for å vrake alt bortsett fra Larry Mullens tromming – som etterhvert dannet grunnlaget for rytmen i den ferdige låta – som ble Grammy-nominert både for beste innspilning (Record of the Year) og beste sang (Song of the Year).
“I have scaled these city walls / Only to be with you / But I still haven’t found what I’m looking for”
3. “UNTIL THE END OF THE WORLD”
Skrevet av: Adam Clayton, David Evans, Paul Hewson og Lawrence Mullen Jr.
Fra albumet Achtung Baby (1991)
[Spotify]
Helt til 2020 trodde jeg denne låta handlet om en depressiv person tilstede på en fest, som heller ønsker å vente på “verdens ende” enn å spise mat og drikke vin sammen med de andre festdeltakerne. (Og kanskje kan en slik tolkning fortsatt forsvares.) Så, under en joggetur på tredemølla mens denne låta jomet over stereoen, begynte jeg å ane at den har en mer religiøs betydning. Kanskje er det Jesus-en himself som er jeg-personen og som snakker til en non-believer.
Jeg synes denne tredemølleåpenbaringen var genial, og da jeg kom til garderoben etter at økta var ferdig, søkte jeg bekreftelse på internettet. Der fant jeg ut at jeg nesten hadde rett: Jesus er involvert, men som mottaker av monologen. Senderen, låtas lyriske jeg, er ingen ringere enn Judas Iskariot, disippelen som forrådte Jesus. Dermed falt alle brikker på plass, men samtidig ble jeg litt vemodig av tanken om at denne fantastiske låta – som jeg trodde egentlig handlet om noe universelt, om menneskelige følelser – nå er blitt redusert til å handle om karakterer i et fiktivt univers.
Men selv om låta (for min del) i stor grad er blitt fiksjonert til religiøst fjolleri, så kan jeg ikke la være å nyte den uimotståelige musikken, og da i særdeleshet gitarriffet til The Edge (et riff som visstnok egentlig er Bonos påfunn, men som viderøres av The Edge). Riffet fungerer som et refreng i en ellers refrengløs låt. Og som de beste refreng, er også dette et som klistrer seg til bevisstheten som søt honning. Og når det gjelder teksten, er trikset å la være å tenke på den helhetlige betydningen, bare lytte og nyte hvordan ordene henger sammen med hverandre og passer til musikken.
PS! Denne låta ble aldri gitt ut som single (og dermed heller ikke tillaget musikkvideo), men de har likevel, per dags dato, spilt den 607 ganger på konsert (som holder til 10. plass på lista over låtene U2 har fremført flest ganger). Dette sier vel kanskje mest om kvaliteten til albumet hvor låta kommer fra.
“You led me on with those innocent eyes / You know I love the element of surprise”
2. “ONE”
Skrevet av: Paul Hewson (musikk/tekst), Adam Clayton (musikk), David Evans (musikk) og Lawrence Mullen Jr. (musikk)
Fra albumet Achtung Baby (1991); også utgitt som dets tredje single (1992)
[Spotify]
Mens de øvrige plasseringene på lista har vært flytende i løpet av mine bekjentskapsår med U2, så har topp 2 stått fjellstøtt. Men den interne rangeringen mellom topp 2-sangene har variert fra tid til annen, men det er jo uansett bare marginer det er snakk om. Det hadde kanskje vært en passende gimmick å putte “One” på førsteplass på lista (akkurat som da jeg publiserte tiendeplassen “New Year’s Day” på første nyttårsdag, som jeg må innrømme var litt gimmickaktig), men per dags dato sier marginene og magefølelsen (rettere: hjertefølelsen) at “One” må ta til takke med andreplassen.
Selv om Jesus dukker opp også i denne teksten, føler jeg den ikke er like religiøst fastlåst som “Until the end of the world”. Den kan altså tolkes på atskillig flere plan. Det synes som det er en viss konsensus der ute, om at versene handler om et privat kjærlighetsforhold på vei mot stupet (en tolkning som forsterkes av singlecoveret), mens refrenget appellerer til en mer global kjærlighet og enhet. Den handler så definitivt om livet og menneskelige relasjoner, og den inneholder en rekke sterke og treffende aforismer.
“One” er også et praktverk rent musikalsk med lag-på-lag av ulike gitarvarianter (elektriske som akustiske), og stemningen når toppen rett før 2-minuttersmerket når lyden av keyboard-strykere introduseres i lydbildet og holder seg der ut låta. Bono synger meget adekvat som vanlig.
Det eksisterer forøvrig tre offisielle musikkvideoer. Originalvideoen (regi: Anton Corbijn) ga U2 kalde føtter etterhvert som de registrerte at den resulterte i at folk feiltolket teksten til kun å handle om aids og homoseksusalitet. (Jeg har også lest rykter om at den ble for sterk kost for MTV.) Den andre (regi: Mark Pellington) var en mellomløsning mens de ventet på en anledning til å spille inn den tredje og endelige musikkvideoen (regi: Phil Joanou), som jeg også har lenket til ovenfor. Den ble først spilt inn i mars 1992, måneden etter at singelen ble sluppet, men den er likevel blitt den mest kringkastede og kjente versjonen – hvis bilder bidrar til en teksttolkning som går i retning av å handle om et privat (og heteroseksuelt) kjærlighetsforhold.
“We’re one / But we’re not the same / We hurt each other / Then we do it again”
1. “LEMON”
Skrevet av: Paul Hewson (musikk/tekst), Adam Clayton (musikk), David Evans (musikk) og Lawrence Mullen Jr. (musikk)
Fra albumet Zooropa (1993); også utgitt som dets andre single (1993)
[Spotify]
“Lemon” er en låt som har fengslet meg helt siden tampen av det forrige årtusen da jeg oppdaget den. Mens jeg skriver dette går minnene tilbake til et kafébesøk på Erichsens konditori i Nordre gate i Trondheim, en ettermiddag høsten 2000: Mona Overå, Elisabeth Ulriksen (to av mine medstudenter ved NTNU) og jeg møttes der ene og alene for å analysere og drøfte teksten på “Lemon”. Vi kom nok ikke helt til bunns i materien, men ble kanskje litt klokere noen kaffekopper og kakestykker senere. Det var iallfall godt å få snakket ut om den.
Bono har vært åpen på at det er minnene om hans mor, som døde da han var 14 år gammel, som er inspirasjonen bak teksten på “Lemon”. (Tittelen kommer av fargen på en av kjolene hun brukte å ha på seg.) Med denne opplysningen i mente, faller mye av det Bono synger – med falsettostemme for anledningen – på plass og gir mening. Men selvsagt har Bono skrevet teksten på en slik måte at den kan tolkes på andre måter også, for eksempel om begjær etter uoppnåelige kvinner.
Bono synger riktignok bare halvparten av teksten: Den andre halvparten er det The Edge og Brian Eno som leverer, og deres strofer løfter Bonos bekymringer opp til et større og mer globalt nivå. De synes å handle om menneskets trang til å holde fast på og bevare lengselsfulle og betydningsfulle tanker, drømmer og minner gjennom bruk av video og tv-skjermer. Musikkvideoen forsterker dette: Hele tre ganger ser vi The Edge gå opp på en rampe (jf. skjermbildet ovenfor) for å nå sitt mål eller sine drømmer, men må snu når han innser at de er utenfor rekkevidde, dvs. kun finnes på skjerm.
Teksten er et fascinerende kapittel i seg selv. Det samme må sies om musikken: Elementene er mange i en låt som med sine seks minutter og 58 sekunder, var den lengste låta de hadde gitt ut på utgivelsestidspunktet (til nå kun overgått av “Moment of surrender” (2009)). Larry Mullens trommearbeid, Adam Clayton bassverk og Bonos vokalprestasjon er alle merkbare toppelementer. Uten deres bidrag, hadde ikke låta blitt den samme. Men skal jeg velge tre favorittelementer, så er det disse:
Synthlyden som kicker inn allerede etter 2,5 sekunder, og som viser seg å ikke være en synthlyd (som jeg har trodd i mange år), men derimot gitar (spilt av The Edge) med såkalt “tremolo-effekt” (som skaper delay/ekko). Denne lyden er “signaturelementet” i låta.
Den lyse synthdrone-lyden (denne gangen ekte synth) som kommer inn, så vidt hørbar, mellom 4:15 og 4:20, men som forsterkes gradvis og blir mer intens etterhvert som enden på låta nærmer seg. Antakelig spilt av Brian Eno.
Celloen som kommer inn to steder: fra 4:27 og 5:46. Definitivt spilt av Brian Eno.
De to partiene i låta hvor disse tre elementene sameksisterer (4:27–5:16 og 5:46–6:45), er hvor det reiser seg mest hår på denne webmasterens kropp. Euforisk og gåsehudsprengende! Hos meg er det ingen tvil: The Edge og Brian Eno er de som skal ta hovedæren for at denne låta er min U2-favoritt. Ære skal også øses over Bonos tekst (som nevnt ovenfor, var den gjenstand for kafédiskusjon), men jeg tror faktisk “Lemon” kunne ha forsvart førsteplassen selv om andre ord hadde blitt brukt (iallfall til en viss grense). Såpass sterk er låta musikalsk sett.
“A man captures colour / A man likes to stare / He turns his money into light to look for her”
Denne lista ble publisert 27. desember 2020–10. januar 2021 med (gjennomsnittlig) én oppdatering per dag.
Ti andre U2-låter som det er forjævlig å måtte ekskludere fra topp 15-lista (i kronologisk rekkefølge):
“Sunday, bloody Sunday” (1983)
“Where the streets have no name” (1987)
“With or without you” (1987)
“Angel of Harlem” (1988)
“So cruel” (1991)
“Lady with the spinning head (Extended dance mix)” (1992)
“Even better than the real thing (The Perfecto mix)” (1992)
“Numb” (1993)
“The wanderer” (1993)
“Your blue room” (1995)
Spillelister:
Spotify:
YouTube: