Topp 5 tv-serier sett i 2021

Nå må jeg jaggu ta meg sammen! Antall konsumerte tv-serier går støtt og stadig nedover. Fra elleve i 2019, via åtte i 2020, til kun sju* i 2021. Hvis denne utviklingen fortsetter, kan jeg ikke lage en tv-serieliste neste år på samme tid. For det er jo bare derfor jeg ser tv-serier: for å kunne lage lister.

*) Oppdatering, 13.2.2022: Ni dager etter ferdigstillelsen og publiseringen av denne lista, kom jeg plutselig på en åttende tv-serie jeg har sett i 2021. Den har jeg nå lagt til i appendiksen helt nederst på denne siden.

Neida. Kødda. Jeg skal skjerpe meg, for tv-serier er jo en virkelighetsflukt som er nesten like intellektuelt stimulerende og underholdende som det filmer kan være. Et realistisk mål bør være å komme opp i et tosifret antall tv-serier igjen. I mellomtiden: Her er en liste over de fem tv-seriene jeg likte aller best i 2021. Jeg sier “aller best” fordi jeg likte alle sju seriene godt. Minst terningkast 4 på alle sammen.

Som tilsvarende lister tidligere, er hovedkriteriene for å bli vurdert til denne lista som følger: (1) Jeg må ha sett minst én sesong av den i løpet av året; (2) jeg kan ikke ha sett sesongen i tidligere år. Med andre ord behøver ikke tv-serien være produsert/utgitt i 2021. Det avgjørende er at tv-serien er ny i mine øyne.

 
 

5. THE HANDMAID’S TALE

Serieskaper: Bruce Miller (basert på romanen The Handmaid’s Tale (1985) av Margaret Atwood); skuespillere: Elisabeth Moss, Yvonne Strahovski, Joseph Fiennes, Ann Dowd, Madeline Brewer, Amanda Brugel, Max Minghella, O-T Fagbenle, Samira Wiley, Nina Kiri, Bahia Watson, Alexis Bledel, Bradley Whitford, Stephen Kunken, Ever Carradine, Sam Jaeger m.fl.; utgivelsesår: 2017-2021 (fire sesonger); denne omtalen gjelder: sesong 4 (ti episoder); strømmekanal: HBO Nordic

[RØPEALARM, sesong 1-3]

Denne serien er tilbake på topp 5-lista mi igjen etter at den tredje sesongen havnet utenfor for to år siden. Grunnen til dette er at det endelig begynner å bli mer action igjen – både i Gilead og Canada. Vår venn June Osborne (spilt av Elisabeth Moss) blir mindre besatt på tanken om å berge datteren Hannah og begynner å høre på litt fornuft igjen, mens det er tilfredsstillende å bivåne det trøbbelet Waterford-paret (Yvonne Strahovski og Joseph Fiennes) nå får gjennomgå i fangenskap hos den canadiske regjeringen. Og etter at June & Co. lyktes med å sette fri et titalls unger og fikk dem flydd til Canada i slutten av sesong 3, så er trusselen om krig mellom Gilead og Canada svært overhengende.

Med andre ord: Sesong 4 er langt mindre frustrerende enn den forrige sesongen, og blant de nye karakterene vi blir introdusert for, er det den 14 år gamle handmaiden Esther Keyes (spilt av like gamle Mckenna Grace) som skiller seg ut som den mest interessante og velspilte. Det ryktes at hun får en mer sentral rolle i sesong 5.

Nevneverdige nominasjoner og priser (sesong 4):
GOLDEN GLOBE: best actress - television series drama (Moss)
EMMY: outstanding drama series, outstanding casting for a drama series, outstanding directing for a drama series (Liz Garbus, E10), outstanding writing for a drama series (Yahlin Chang, E07), outstanding lead actress in a drama series (Moss, E07), outstanding supporting actress in a drama series x 4 (Brewer, E08; Dowd, E09; Strahovski, E07 og Wiley, E06), outstanding supporting actor in a drama series x 3 (Fagbenle, E07; Minghella, E03 og Whitford, E08), outstanding guest actress in a drama series (Bledel, E08 og Grace, E01), outstanding production design for a narrative contemporary program (E05), outstanding fantasy/sci-fi costumes (E02), outstanding contemporary hairstyling (E06), outstanding contemporary makeup (E01), outstanding music composition for a series (E03), outstanding single-camera picture editing for a drama series (E03) og outstanding sound mixing for a comedy or drama series (E05)

(Neida, det er ingen trykkfeil: 21 Emmy-nominasjoner – null priser!)

 

4. TRUE DETECTIVE

Serieskaper: Nic Pizzolatto; skuespillere: Matthew McConaughey, Woody Harrelson, Michelle Monaghan, Michael Potts, Tory Kittles, Rachel McAdams, Colin Farrell, Taylor Kitsch, Vince Vaughn, Kelly Reilly, Chris Kerson, Mahershala Ali, Stephen Dorff, Carmen Ejogo, Scoot McNairy, Ray Fisher m.fl.; utgivelsesår: 2014-2019 (tre sesonger); denne omtalen gjelder: sesong 3 (åtte episoder); strømmekanal: HBO Nordic

Ny sesong, ny delstat, nye karakterer. Slik fungerer antologi-serien True Detective. I den tredje sesongen stifter vi bekjentskap med politidetektivene Wayne Hayes (Ali) og Roland West (Dorff) som etterforsker forvinningen av to barn: søskenparet Julie og Will Purcell. I likhet med sesong 1 (men i motsetning til sesong 2), fortelles fortellingen i tre tidsplan: 1980 (når forsvinningen etterforskes), 1990 (når etterforskningen etterforskes) og 2015 (når etterforskningen av etterforskningen etterforskes). Her gjelder det å holde tre tunger i munnen samtidig og følge nøye med. Klarer man det, blir man belønnet med spennende og småekle historier og relasjoner. Heldigvis har seriens sminke- klær- og håravdeling gjort det slik at det blir litt enklere å henge med mellom dekadene.

Flinke skuespillere, produksjonsdesignere, skrivere og regissører har gjort sesong 3 like intrikat og engasjerende som de to foregående sesongene. Ja, Mahershala Ali gjør en god prestasjon som detektiv Hayes, men min favoritt gjennom serien er Scoot McNairy som på dyktig, intenst og glitrende vis spiller det forsvunne søskenparets far, Tom Purcell.

Jeg håper på en fjerde sesong, men den ser ikke ut til å være nær forestående, skal jeg tro det som i skrivende stund står på seriens Wikipedia-side.

Nevneverdige nominasjoner og priser (sesong 3):
EMMY: outstanding lead actor in a limited series or movie (Ali), outstanding hairstyling for a limited series or movie, outstanding main title design, outstanding makeup for a limited series or movie, outstanding cinematography for a limited series or movie (E01), outstanding music composition for a limited series or movie (E07), outstanding single-camera picture editing for a limited series or movie (E05), outstanding sound editing for a limited series, movie or special (E01) og outstanding sound mixing for a limted series or movie (E01)

 

3. THE UNDOING

Regi: Susanne Bier; manus: David E. Kelley (basert på romanen You Shold Have Known (2014) av Jean Hanff Korelitz); foto: Anthony Dod Mantle; produksjonsdesign: Lester Cohen; redigering: Ben Lester; originalmusikk: Evgueni Galperine og Sacha Galperine; skuespillere: Nicole Kidman, Hugh Grant, Edgar Ramírez, Noah Jupe, Lily Rabe, Matilda De Angelis, Edan Alexander, Michael Devine, Donald Sutherland, Ismael Cruz Cordova, Madeline Faye Santoriello, Noma Dumezveni, Jeremy Shamos, Irma-Estel LaGuerre, Sofie Gråbøl, Billy Lake m.fl.; produsenter: Deb Dyer og David E. Kelley; utgivelsesår: 2020 (miniserie: én sesong; seks episoder); strømmekanal: HBO Nordic

The Undoing er kategorisert som en “mystery psychological drama” og handler om det velstående ekteparet Grace og Jonathan Fraser (Kidman og Grant) som får livet snudd på hodet når ektemannen blir arrestert og siktet for et brutalt drap. Men er Jonathan den skyldige? Ja, dette er et premiss som kanskje ikke er veldig originalt, men likevel klarer et sett av filmfolk, inkludert dyktige skuespillere, å gjøre dette til en seks timer lang opplevelse hvor pc-en sitter klistret oppå brystet mitt, og hvor jeg følger spent med. Mine mistanker blir kastet hit og dit, og jeg blir overrasket både tre og fem ganger. Intense greier!

Nevneverdige nominasjoner og priser:
GOLDEN GLOBE: best limited series or television film, best actress - limited series or television film (Kidman), best actor - limited series or television film (Grant) og best supporting actor - television (Sutherland)
EMMY: outstanding lead actor in a limited or anthology series or television movie (Grant) og outstanding production design for a narrative contemporary program

 

2. SUCCESSION

Serieskaper: Jesse Armstrong; skuespillere: Brian Cox, Jeremy Strong, Sarah Snook, Kieran Culkin, Alan Ruck, Matthew Macfadyen, Nicholas Braun, Peter Friedman, J. Smith-Cameron, Scott Nicholson, Hiam Abbass, Dagmara Dominczyk, Justine Lupe, Arian Moayed, David Rasche m.fl.; utgivelsesår: 2018-2021 (tre sesonger); denne omtalen gjelder: sesong 1-3 (29 episoder); strømmekanal: HBO Nordic/HBO Max

En koselig og familievennlig serie om en pappa og hans fire barn (tre gutter og ei jente). Pappa er sjef for en bedrift, og barna forsøker så godt de kan å hjelpe til. Av og til lykkes de, mens andre ganger er de uheldige og kommer opp i dumme situasjoner – noe som gjør pappa sint noen ganger, men han blir fort blid igjen. Pappa og de fire ungene har det stort sett moro sammen, men av og til kan det hende at det koker litt over, at noen forsnakker seg og sier litt dumme ting til hverandre. Men de blir fort venner igjen.

Bedriften som pappa leder, er veldig stor og suksessfull. Hele verden har hørt om bedriften. Derfor har pappa masse penger, og han lar noe dryppe på barna. I tillegg er det masse andre mennesker rundt familien som også er interessert i penger og å hjelpe pappa, og mange av dem gjør morsomme og spennende sprell for å få en liten del av pengebingen. Dessverre finnes det noen skumle folk også. Disse er ute etter å ødelegge for familien. Og tro det eller ei: Også innenfor familien finnes det folk som er ute etter å overta som sjef i bedriften i stedet for pappa – fordi de synes han begynner å bli for gammel og syk – og vet ikke sitt og bedriftens eget beste.

Jeg synes at Jesse Armstrong har laget en kjempeinteressant, kjempespennende og kjempemorsom tv-serie med masse action og artige replikker. Den er litt småfrekk også, med en del stygge ord (så småbarnsforeldre må kanskje snakke med barna sine om disse ordene mens barna ser serien). Masse ord har også med økonomi og finans å gjøre, og de synes jeg er kjempevanskelige.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
GOLDEN GLOBE: best television series - drama (S02, S03), best actor - television series drama (Cox: S02, S03; Strong, S03), best supporting actress - series, miniseries or television film (Snook, S03), best supporting actor - series, miniseries or television film (Culkin; S01, S02, S03)
EMMY: outstanding drama series (S01, S02), outstanding casting for a drama series (S01, S02), outstanding original main title theme music (S01), outstanding directing for a drama series (S01E01, S02E03, S02E10), outstanding writing for a drama series (S01E10, S02E10), outstanding lead actor in a drama series (Cox, S02E03; Strong, S02E10), outstanding supporting actress in a drama series (Snook, S02E01), outstanding supporting actor in a drama series (Braun, S02E10; Culkin, S02E05; Macfadyen, S02E10), outstanding guest actress in a drama series (Cherry Jones, S02E05; Harriet Walter, S02E07), outstanding guest actor in a drama series (James Cromwell, S02E08), outstanding production design for a narrative contemporary program (S02E10), outstanding single-camera picture editing (S02E09, S02E10), outstanding music composition for a series (S02E10)

(Oppdateres hvis sesong 3 mottar Emmy-nominasjoner kommende sommer.)

 

1. SCHITT’S CREEK

Serieskaper: Eugene Levy og Daniel Levy; skuespillere: Eugene Levy, Catherine O’Hara, Annie Murphy, Daniel Levy, Chris Elliott, Emily Hampshire, Jennifer Robertson, Sarah Levy, Karen Robinson, Dustin Milligan, Noah Reid, John Hemphill, Tim Rozon, Marilyn Bellfontaine, Lili Conor, Rizwan Manji m.fl.; utgivelsesår: 2015-2020 (seks sesonger); denne omtalen gjelder: alle sesongene (80 episoder); strømmekanal: HBO Nordic

Daniel Levy grublet på dette: Hva skjer hvis en familie (à la Kardashians) som i årevis har levd i overdådig velstand og hvis familiemedlemmer har fått alt de har pekt på og vendt seg til rådyre vaner, plutselig mister alt de eier og må starte på bar bakke på et nytt sted og bygge opp et nytt nettverk? Å lage en tv-serie om dette scenariet, måtte være en fin måte å få svar på, tenkte Daniel og delte idéen med sin far, Eugene Levy.

Ikke lenge etterpå ble tv-serien en realitet, hvor sønn og far (Daniel og Eugene Levy) spiller sønn og far (David og Johnny Rose). Med seg har de familiens mor Moira Rose (spilt av Catherine O’Hara, som kanskje er best kjent for å spille Kevins mor i de to første Hjemme alene-filmene) og familiens datter, Alexis Rose (Annie Murphy).

Etter å ha mistet hele sin formue (pga. omfattende svindel begått av familiebedriftens finansielle rådgiver), flyttet ut av sin villa og fratatt alle sine eiendeler (bortsett fra noen klær + Moiras parykksamling), står familien Rose på det absolutte nullpunktet. Familiens avtroppende advokat (som de ikke lenger har råd til å betale) minner dem på én verdifull eiendel som familien har glemt at de hadde: 24 år tidligere hadde nemlig Johnny, halvveis som spøk og halvveis som en fødselsdagsgave til sin nyfødte sønn David, kjøpt en hel landsby langt ut i provinsen. Landsbyen heter Schitt’s Creek – og dit setter familien Rose kursen.

I Schitt’s Creek blir mor, far og de to bortskjemte «barna» (begge i tjueårene), innlosjert i et nokså slitent motell, og de får etterhvert møte mange av bygdas innbyggere – deriblant ordfører Roland Schitt, hans ektekvinne Jocelyn Schitt og deres sønn Mutt Schitt; samt motelleier Stevie Budd, kommunestyremedlem Ronnie Lee og innehaveren av stedets eneste spisested (Café Tropicana) Twyla Sands.

Ikke overraskende blir familien Rose – men også originalinnbyggerne i Schitt’s Creek – utsatt for et massivt kultursjokk, og dette blir naturlig nok motoren og drivkraften for seriens seks sesonger og 80 episoder. Uten å røpe for mye, skjer det en sakte, men gjensidig utvilking og tilpasning mellom de nyankomne og majoritetsbefolkningen gjennom sesongene – og heldigvis for det. Uten karakterutvikling, hadde én eller to sesonger vært mer enn nok.

Også min egen holdning til Rose-familien endrer seg gjennom serien. Det vil si: Familiefar Johnny er det eneste familiemedlemmet som holder hodet kaldt og er pragmatisk allerede fra første sesong. Han er den eneste som utelukkende og standhaftig ser muligheter der hvor andre ser problemer. Derfor blir han det mennesket det blir lettest for meg å heie på i de fleste av episodene. I begynnelsen opplever jeg familiemoren (Moira) og spesielt de to søsknene (Alexis og David) som tidvis usmakelige og vemmelige skapninger (av den grunn, vurderte jeg faktisk å forlate serien etter første sesong), men etterhvert tar jeg meg i å bli glade i dem alle sammen. Og når sjette og siste sesong kommer til sin ende, kjenner jeg at det er tungt å si adjø.

Fun fact: Familiemoren Moira Rose (Catherine O’Hara) har et vokabular som er bredere og mer dannet enn de flestes. Ordene hun lirer av seg gjennom serien, resulterte i Instagram-kontoen «Moira Rose Word of the Day» der et nytt Moira-uttalt ord ble postet og diskutert hver dag gjennom seriens kringkastingsperiode.

Produksjonen er canadisk, alle skuespillerne er canadiske (unntatt amerikaneren Chris Elliott som spiller ordfører Roland Schitt), innspillingsstedene er i Canada, men selve den fiktive landsbyen Schitt’s Creek er bevisst ikke plassert i noen land eller delstat, og det refereres til både amerikanske og canadiske steder i replikkvekslingene. Debatten (f.eks. på Reddit) har rast om hvor i Nord-Amerika handlingen finner sted, men dette forblir et mysterium. Både Daniel og Eugene Levy har sagt at dette ikke spiller noen rolle for handlingen som utspiller seg – og at geografi bare vil virke forstyrrende på seeropplevelsen og ta bort fokus fra det viktigste i serien, nemlig menneskelige relasjoner.

Seriens popularitet og kritikerhyllest har økt etterhvert som sesongene har passert. Jeg var inne på Internet Movie Database og regnet på gjennomsnittlig brukerscore på sesongene: Episodene i sesong 1 fikk 7,6 (av 10 mulige); og de påfølgende sesongene fikk 8,0; 8,1; 8,4; 8,4 og 8,5. En liten fun fact er at den aller første episoden har den laveste scoren (7,1), mens den aller siste episoden har den høyeste (9,4). Prisene begynte å drysse over Schitt’s Creek hjemme i Canada allerede fra første sesong, mens de internasjonale tunge prisene lot vente på seg til de to siste sesongene.

Jeg legger meg på linje med den gjennomsnittlige IMDB-bruker: Schitt’s Creek begynner bra – og blir enda bedre. Så her gjelder det ikke å gi opp etter første sesong. Eller etter første episode. Leser du dette, Stig Rune Storbakk?

Nominasjoner og priser:
GOLDEN GLOBE: best television series - musical or comedy (S06); best actress - television series, musical or comedy (O’Hara, S06); best actor - television series, musical or comedy (E. Levy, S06); best supporting actress - televison (Murphy, S06) og best supporting actor - televison (D. Levy, S06)
EMMY: outstanding comedy series (S05, S06); outstanding contemporary costumes (S05, S06); outstanding casting for a comedy series (S06); outstanding directing for a comedy series (S06E14); outstanding writing for a comedy series (S06E08, S06E14); outstanding lead actress in a comedy series (O’Hara: S05E01, S06E02); outstanding lead actor in a comedy series (E. Levy: S05E06, S06E12); outstanding supporting actress in a comedy series (Murphy, S06E08); outstanding supporting actor in a comedy series (D. Levy, S06E14); outstanding contemporay hairstyling (S06E14); outstanding contemporary makeup (S06E14); outstanding single-camera picture editing for a comedy series (S06E13, S06E14) og outstanding sound mixing for a comedy, drama series or animation (S06E14)

 

Denne lista ble publisert 31. januar–4. februar 2022 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.

 

De to andre tv-seriene jeg så i 2021 (i alfabetisk rekkefølge):

  • Førstegangstjenesten (sesong 1-2): For det meste slitsomt og krampaktig, men tidvist hysterisk morsomt. Av alle de fem hovedkarakterene spilt av Herman Flesvig, er menig Tanja Laila Gaup den mest slitsomme, mens den amerikanske offiseren Paul Jefferson den mest morsomme. Den mest imponerende rolletolkningen Flesvig er skyldig i, er likevel av den flerkulturelle nordmannen Ola Halvorsen: Det er bare å ta av seg lua for “kebabnorsken” han lirer av seg. Bra teknisk gjennomført!

  • Maxitaxi Driver [innredigert 13.2.2022]: Denne hadde jeg helt glemt. Og nettopp derfor, fortjener den ikke en plass på topp 5-lista. Jeg husker at den er småmorsom og småkoselig, og at seriens hovedperson, Jan Egil (spilt av Steinar Sagen), er det nokså lett å ha empati med. Utover dette, ikke noe minneverdig fra de seks episodene – skapt og skrevet av Steinar Sagen (med manushjelp fra bl.a. Erlend Loe) og regissert av Per Harald Kårstad.

  • Modern Family (sesong 7-11): 2020-vinneren av Topp 5 tv-serier når ikke helt opp i 2021. Også de fem siste sesongene er fornøyelige, og tidvis morsomt, men man begynner å merke noen tegn til idétørke og slitasje (deriblant skuespillere som ikke hele tiden yter sitt beste). Klumpen i halsen var likevel så til de grader til stede da episode #250 (S11E18) ble avspilt i Bjørklibakkens hjem for middelaldrende menn, en sen februarkveld, og man innser at man aldri får hilse på familiene Dunphy, Pritchett og Pritchett/Tucker igjen.