Topp 15 kinofilmer i 2022

I femårsperioden 2017-2021 så jeg 22,6 filmer på kino per år – med 31 filmer i toppåret 2019 og åtte i bunnåret 2020. I 2022 var jeg på kinobesøk 23 ganger – med andre ord, det har vært et normalår. Kvaliteten på de 23 filmene har vært sånn ymse. Etter å ha luket bort de åtte minst gode, sitter jeg igjen med følgende 15:

NB! Lengst ned på siden følger en alfabetisk oppramsing av de åtte filmene som ikke kom inn i topp 15-varmen.

 
 

15. CODA

Regi: Sian Heder; manus: Sian Heder (basert på spillefilmen La Famille Béllier (2014) av Eric Lartigau); foto: Paula Huidobro; produksjonsdesign: Diane Lederman; redigering: Geraud Brisson; originalmusikk: Marius De Vries; skuespillere: Emilia Jones, Marlee Matlin, Troy Kotsur, Daniel Durant, Eugenio Derbez, Ferdia Walsh-Peelo, Amy Forsyth m.fl.; produsenter: Fabrice Gianfermi, Philippe Rousselet, Jéromè Seydoux og Patrick Wachsberger; verdenspremiere: 29. januar 2021 (Sundance); norgespremiere: 21. august 2021 (Haugesund) og 19. november 2021 (ordinær); sett: lørdag 9. april på Nova kinosenter (Trondheim), sal 5

Et greit tidsfordriv om VG3-eleven Ruby som er den eneste hørende i en kjernefamilie bestående av henne, mamma, pappa og storebror. Med andre ord, hun er en CODA (Child Of Deaf Adults), og når hun ikke går på skole, fungerer hun som tolk for pappa og bror i deres arbeidsliv som fiskere. I løpet av filmen opplever hun massiv krysspress: Skal hun forfølge sin college-drøm eller skal hun bli hos familien som er avhengig av tolk for å få endene til å møtes. Altså, en klassisk drakamp mellom egosentrisme og sosiosentrisme.

Filmen inneholder en rekke opprivende, småmorsomme og varme scener, men av og til går det en kule varmt for regissøren og det glir over til det oversentimentale, spesielt mot slutten. CODA vant hovedprisen på Oscar-gallaen 27. mars – en kåring jeg ikke er helt enig i: Minst tre andre nominerte i best picture-kategorien er bedre enn CODA. Hvilke, kommer jeg tilbake til.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste adapterte manus og beste mannlige birolle (Kotsur)
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm og beste mannlige birolle (Kotsur)
BAFTA: beste adapterte manus, beste kvinnelige hovedrolle (Jones) og beste mannlige birolle (Kotsur)

 

14. ALLE HATER JOHAN

Regi: Hallvar Witzø; manus: Erlend Loe; foto: Karl Erik Brøndbo; produksjonsdesign: Åsa Nilsson; redigering: Trude Lirhus; originalmusikk: Jørund Fluge Samuelsen; skuespillere: Pål Sverre Hagen, Ingrid Bolsø Berdal, Vee Vimolmal, John Brungodt, Ine Jansen, Ingunn Beate Øyen, Paul-Ottar Haga m.fl.; produsent: Elisabeth Kvithyll; verdens- og norgespremiere: 25. mars 2022; sett: søndag 17. april på Nova kinosenter (Trondheim), sal 7

En original og nokså uforutsigbar fortelling fra ytterste Trøndelag (fiskeværet Titran i Frøya kommune) om Johan Grande som elsker å sprenge ting, akkurat som faren hans. Sistnevnte sprenger seg selv ved et uhell i begynnelsen av filmen (mens Johan er liten pjokk), men Johan blir ikke skremt av den grunn og fortsetter i sin fars sprengespor. Dessverre blir han medskyldig i en ny sprengingsulykke som ungdom som gjør at en samværing blir deformert og bevegelseshemmet. Av denne grunn blir han kjeppjaget vekk fra fiskeværet og våger ikke å komme tilbake før det har gått 15 år. Men har hans samværinger tilgitt ham? Vel, hadde de det, så hadde det vel blitt en kjedelig film, hadde det ikke?

For kjedelig er Alle hater Johan ikke, men jeg satt likevel igjen med en følelse av at jeg savnet enda mer sprut og galskap – og at mange av skuespillerne hadde enda mer å gå på, inkludert hovedrolleinnehaver Pål Sverre Hagen. Men dette er det regissør Hallvar Witzø som må ta skylden for. Det kan virke som han har lagt bånd på skuespillerne og bedt dem om å beherske seg. To unntak dog: Paul-Ottar Haga er glimrende som Johans far, men han blir altså bortsprengt så altfor tidlig i filmen. Det andre unntaket er en hysterisk morsom John Brungodt som fiskeværets postmann, som har lagt Grande-familien for intens hat, men han får dessverre for lite lerret-tid.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
AMANDA: beste manus, beste kvinnelige birolle (Berdal), beste foto, beste kostymedesign, beste sminke og beste musikk

 

13. SHIVA BABY

Regi: Emma Seligman; manus: Emma Seligman; foto: Maria Rusche; produksjonsdesign: Cheyenne Ford; redigering: Hanna Park; originalmusikk: Ariel Marx; skuespillere: Rachel Sennott, Molly Gordon, Danny Deferrari, Polly Draper, Fred Melamed, Dianna Agron, Jackie Hoffman m.fl.; produsenter: Kieran Altmann, Katie Schiller og Lizzie Shapiro; verdenspremiere: 10. september 2020 (Toronto); norgespremiere: 8. mars 2021 (Kosmorama, Trondheim) og 26. november 2021 (ordinær); sett: mandag 4. april i Sør-Varanger filmklubb (Aurora kino, Kirkenes)

En klaustrofobisk lavbudsjettfilm om college-studenten Danielle som deltar i en shiva, en slags jødisk begravelsesmarkering i et privat hjem. Hun er der sammen med sine foreldre og aner egentlig ingen fred og fare før hun finner ut at (1) hennes eks-kjæreste er tilstede og (2) hennes hemmelige sugardaddy er også der – med kone! Da er det tilrettelagt for forviklinger, og det blir det i høyeste grad. Kameraet følger Danielle tett og konstant, og det ble vanskelig for meg å få noe pusterom.

Resultatet blir en ubehagelig filmopplevelse, men ikke ubehagelig i betydningen dårlig. Gode filmer skal av og til utfordre seeren, noe regissør Emma Seligman lykkes med. Danielles opplevelse av intens rollekonflikt blir løst med overdrevent matspising og tilflukt på toalettet. Av grunner jeg ikke kan spoile, kan hun ikke forlate huset heller. Så dette er sosialrealistisk putekino på sitt beste og ubehageligste.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
Ingen.

 

12. FLUKT

Originaltittel: Flugt
Internasjonal tittel: Flee

Regi: Jonas Poher Rasmussen; manus: Jonas Poher Rasmussen og Amin Nawabi; produksjonsdesign: Jess Nicholls (art director); redigering: Janus Billeskov Jansen; originalmusikk: Uno Helmerson; produsenter: Charlotte de La Gournerie, Monica Hellstrøm og Signe Byrge Sørensen; verdenspremiere: 28. januar 2021 (Sundance); norgespremiere: 8. mars 2021 (Kosmorama, Trondheim) og 22. oktober 2021 (ordinær); sett: mandag 21. februar i Sør-Varanger filmklubb (Aurora kino, Kirkenes)

Det har aldri skjedd før, og det kan gå hundre år til neste gang det skjer, nemlig at én og samme film Oscar-nomineres i følgende tre kategorier: beste internasjonale film (tidl. beste ikke-engelskspråklige film), beste dokumentarfilm og beste animasjonsfilm. Litt av en kombo der, altså. Og det var på grunn av denne komboen at min nysgjerrighet for filmen ble vekket, og heldigvis leste Sør-Varanger filmklubb mine tanker og satte filmen opp som oppstartsfilm på sitt vårprogram i 2022 – kun to uker etter at Oscar-nominasjonene ble offentliggjort.

Ja, hvordan er det mulig at en animasjonsfilm samtidig kan være en dokumentarfilm? Svaret fikk jeg i kinomørket 21. februar (morbid og pussig nok tre dager før starten på Europas største flyktningsstrøm i min levetid). Svaret er: Ja, denne kombinasjonen er absolutt mulig, men samtidig er det en uvant kombinasjon i mitt filmatiske mottakerapparat. Jeg klarte ikke, i løpet av filmens 89 minutter, å venne meg til og godta dette 100 % (kanskje 70 %). Det ble noe kunstig (i dobbel forstand), og jeg måtte flere ganger spørre meg selv om det ikke hadde vært bedre å portrettere Amin, en afghansk flyktning (ca. 30 år gammel), med “ekte” kamera.

Men historien han forteller (heldigvis med sin egen stemme), i samtale med regissør Jonas Poher Rasmussen, om sin lange og kompliserte flukt (med og uten familie) fra Kabul til København, er likevel såpass sterk og levende at jeg forlot kinosalen emosjonelt nokså mørbanket. En annen interessant faktor med filmen, er at Amin og regissøren/intervjueren er barndomsvenner, og at det under intervjuet kommer frem forbløffende ting om Amin som Rasmussen ikke visste fra før. Hemmeligheter som Amin, med gode grunner, ikke har fortalt noen (heller ikke til sin forlovede).

Nevneverdige nominasjoner og priser:
OSCAR: beste internasjonale film, beste dokumentarfilm og beste animasjonsfilm
GOLDEN GLOBE: beste animasjonsfilm
BAFTA: beste dokumentarfilm og beste animasjonsfilm
EFA (Europas “Oscar”): beste dokumentarfilm, beste animasjonsfilm og beste film for studenter
AMANDA: beste utenlandske film
ROBERT (Danmarks “Oscar”): beste dokumentarfilm, beste redigering, beste lyd og beste originalmusikk

 

11. LICORICE PIZZA

Regi: Paul Thomas Anderson; manus: Paul Thomas Anderson; foto: Paul Thomas Anderson og Michael Bauman; produksjonsdesign: Florencia Martin; redigering: Andy Jurgensen; originalmusikk: Jonny Greenwood; skuespillere: Alana Haim, Cooper Hoffman, Mordechai Haim, Benny Safdie, Bradley Cooper, Sean Penn, Tom Waits m.fl.; produsenter: Paul Thomas Anderson, Sara Murphy og Adam Somner; verdenspremiere: 20. november 2021 (Westwood, L.A.); norgespremiere: 25. februar 2022; sett: lørdag 26. februar på Aurora kino, Kirkenes

Alana Haim og Cooper Hoffman (Philip Seymour Hoffmans sønn) gjør sine skuespillerdebuter i denne forunderlige filmen hvis handling er satt til regissør Paul Thomas Andersons barndomsmiljø i San Fernando Valley (i Los Angeles) i 1973 – i en tid det fantes en platebutikkjede i California som het Licorice Pizza, oppkalt etter et kallenavn på LP-platen (fordi den av utseende kan minne om en pizza laget av lakris). Men denne kjeden dukker så vidt opp i bare én scene i begynnelsen av filmen, og resten av filmen har ingenting med butikkjeden eller LP-plater å gjøre.

Så hva har den med å gjøre? Jo, den starter med at 15 år gamle Gary Valentine (Hoffman) ber 25 år gamle Alana Kane (Haim) ut på middag, noe Alana synes er det kleineste hun kan stille opp på, men etter en del overtalelser fra filmens ambisiøse friskus, går hun likevel med på det av mangel på andre ting å gjøre. Joda, jeg vet dette kan høres ut som begynnelsen på en svært politisk ukorrekt (og ikke minst ulovlig) kjærlighetsforhold, men heldigvis går ikke regissør Anderson inn i tabuterritorium. Tvertimot utvikler filmen seg i andre og uforutsigbare retninger.

Første steg i utviklingen er at Gary og Alana prøver lykken som selvstendige næringsdrivende i vannsengbransjen. De andre stegene vil jeg ikke røpe her, annet enn at vi får møte mange interessante karakterer etterhvert som ting begynner å ta av: Bradley Cooper, Sean Penn og Tom Waits spiller tre av dem.

Svakheten med filmen er at den, selv om den tidvis er svært underholdende, spriker for mye – og jeg lurer på hva det er regissør Anderson egentlig forsøker å fortelle. Men for all del: To timer går likevel fort når karakterene (og skuespillerne) er såpass spennende.

Fun fact: Alana Kanes familie (mor, far og to storesøstre) spilles av skuespiller Alana Haims virkelige familiemedlemmer. Det var jeg ikke klar over på det tidspunktet jeg så filmen, men jeg skal prøve å legge merke til det neste gang jeg ser filmen. For får jeg muligheten til å se den gratis (jeg har betalt nok for den i form av kinobilletten), så slår jeg til.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi og beste originalmanus
GOLDEN GLOBE: beste komedie eller musikal, beste manus, beste kvinnelige hovedrolle i en komedie eller musikal (Haim) og beste mannlige hovedrolle i en komedie eller musikal (Hoffman)
BAFTA: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste kvinnelige hovedrolle (Haim) og beste redigering
MTV: beste nye skuespiller (Haim)

 

10. JOHN – DEN SISTE NORSKE COWBOY

Internasjonal tittel: The Last Norwegian Cowboy

Regi: Frode Fimland; manus: Frode Fimland og Elisabeth Kleppe; foto: Jason Burlage, Frode Fimland og Robert Osborn; redigering: Anders Teigen; originalmusikk: Olav Øyehaug; produsent: Elisabeth Kleppe; verdens- og norgespremiere: 22. oktober 2021; sett: mandag 21. mars i Sør-Varanger filmklubb (Aurora kino, Kirkenes)

Et høyst interessant og tidvis rørende møte med den 91 (og senere i filmen: 92) år gamle einstøingen John Hoiland, sønn av Emanuel Høiland fra Egersund som utvandret fra Norge til Montana i 1915. Faren døde i 1980 - og moren i 1990, og siden har John ivaretatt den enorme ranchdriften med god hjelp fra sin nabo Jim. Mange har vært interesert i å kjøpe eiendommen, men iallfall inntil 2018 (når dokumentaren er filmet) har han nektet å selge. Ungkar (og barnløs) har han vært hele livet selv om han har vært i nærheten ved et par anledninger.

I løpet av filmen forteller John villig om livet han har levd i Montana siden han ble født i 1927, og vi blir bedre kjent med den gamle og rotete huset hans – fylt av objekter fra et levd liv – fartøyene hans, husdyrene hans og naboen (og barndomsvennen) Jim. I tillegg besøker vi nærmeste tettsted Big Timber, hvor John ble født.

Dokumentarfilmen har det ikke travelt, og regissør Frode Fimland byr på mange pauser mellom Johns betraktninger slik at man får god tid til å la hans livsvisdom synke samtidig som man får beundre de vakre bildene. Vi får følge ham gjennom ett år, og det viser seg at han er en likanes kar. Det var hyggelig å bli kjent med ham. Denne filmen gjorde godt.

PS. Frem til 31. mars 2025, ligger filmen åpent tilgjengelig på vår statskanals strømmeside.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
AMANDA: beste dokumentarfilm

 

9. CLOSE

Regi: Lukas Dhont; manus: Lukas Dhont og Angelo Tijssens; foto: Frank van den Eeden; produksjonsdesign: Eve Martin; redigering: Alain Dessauvage; originalmusikk: Valentin Hadjadj; skuespillere: Eden Dambrine, Gustav De Waele, Émilie Dequenne, Léa Druckner, Igor van Dessel, Kevin Janssens, Marc Weiss m.fl.; produsenter: Michiel Dhont, Dirk Impens og Michel Saint-Jean; verdenspremiere: 26. mai 2022 (Cannes); norgespremiere: 21. august 2022 (Haugesund) og 25. desember 2022 (ordinær); sett: mandag 26. desember på Nova kinosenter (Trondheim), sal 10

Min første belgiske kinofilm. (Jeg har sett Raw (2016), men på pc-en min.) Og korrekt nok snakkes det både nederlandsk og fransk her. Men mest fransk fordi det er morsmålet til våre to gode venner Léo og Rémi som begge er jevnaldrende tenåringer. Når de begynner på videregående skole, får de spørsmål fra en medelev om de er kjærester. Dette er filmens vendepunkt, og idyllen begynner å sprekke fra dette punkt.

Close er en film om dyp vennskap, og den slår ganske så hardt. Her kommer mange følelser (gode som vonde) i sving og begge guttenes familier blir berørte. Filmens største styrke for meg, er det fremragende skuespillet, spesielt av våre to gode venner.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
OSCAR (deles ut 12.3.): beste internasjonale film
GOLDEN GLOBE: beste ikke-engelskspråklige film
CANNES: Gullpalmen, Grand Prize, Queer Palm
EFA (Europas “Oscar”): beste film, beste regi, beste manus og beste mannlige hovedrolle (Dambrine)

 

8. NIGHTMARE ALLEY

Regi: Guillermo del Toro; manus: Guillermo del Toro og Kim Morgan (basert på romanen Nightmare Alley (1946) av William Lindsay Gresham); foto: Dan Laustsen; produksjonsdesign: Tamare Deverell; redigering: Cam McLauchlin; originalmusikk: Nathan Johnson; skuespillere: Bradley Cooper, Toni Collette, Willem Dafoe, Rooney Mara, Cate Blanchett, Richard Jenkins, Ron Perlman m.fl.; produsenter: Bradley Cooper, J. Miles Dale og Guillermo del Toro; verdenspremiere: 1. desember 2021 (New York); norgespremiere: 28. januar 2022; sett: torsdag 17. februar på Aurora kino (Kirkenes)

Kun fire amerikanske filmer på topp 15, og dette er den beste av dem. En estetisk smakfull og tidvis forbløffende film om profesjonelle bløffmakere med sjefsbløfferen Stan Carlisle (spilt av Bradley Cooper) i hovedfokus. Men hvem bløffer hvem til syvende og sist? Vil man være med, så heng på fra første scene – noe som kan være utfordrende fordi filmen er en distraherende delikatesse for øyet hva gjelder vakre skuespillere, kulisser og rekvisitter.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste foto, beste produksjonsdesign og beste kostymedesign
BAFTA: beste foto, beste produksjonsdesign og beste kostymedesign

 

7. TRIANGLE OF SADNESS

Regi: Ruben Östlund; manus: Ruben Östlund; foto: Fredrik Wenzel; produksjonsdesign: Josefin Åsberg; redigering: Mikel Cee Karlsson og Ruben Östlund; originalmusikk: (ingen originalmusikk); skuespillere: Harris Dickinson, Charlbi Dean, Zlatko Burić, Vicki Berlin, Woody Harrelson, Dolly de Leon, Iris Berben m.fl.; produsenter: Philippe Bober og Erik Hammendorf; verdenspremiere: 21. mai 2022 (Cannes); norgespremiere: 14. oktober 2022; sett: mandag 26. desember på Nova kinosenter (Trondheim), sal 11

Først får man en interessant men kleint innblikk i samlivet til et fotomodell-par, men etterhvert utfolder handlingene seg ombord på et luksusskip med andre vakre og vellykkede mennesker blant passasjerene. Regissør Östlund hovedfokus rettes mot samspillet mellom de dekadente millionærene ombord og mannskapet som gjør alt i sin makt for å tilfredsstille overklassen.

Akkurat som Ruben Östlunds to tidligere filmer Turist (2014) og The Square (2017), mangler det ikke på uventede og pinlige episoder samt destabiliserende faktorer som kommer frem til overflaten. Et eksempel på det sistnevnte er kapteinen ombord på luksusskipet, spilt av Woody Harrelson, som viser seg å være en alkoholisert tilhenger av det klasseløse samfunnet. Ett av høydepunktet i filmen er samspillet mellom den kommunistiske kapteinen fra USA og en av passasjerene, en russisk oligark og kapitalist (spilt av dansk-kroaten Zlatko Burić).

Jeg gjentar: En amerikansk kommunist møter en russisk kapitalist. Pirrende, ikke sant?

Vårt modellpar, de andre passasjerene og mannskapet kommer etterhvert ut i hardt vær – på flere måter. Og det hele blir en fornøyelse å følge med på. Joda, en del kvalmende og nedrige episoder til tross, personlig synes jeg filmen er mer morsom og mindre ukomfortabel enn Turist og The Square.

PS. Charbli Dean, den sørafrikanske skuespilleren som spiller modellen Yaya, døde 29. august av en akutt infeksjonssykdom. 32-åringen fikk dermed oppleve at filmen vant Gullpalmen i Cannes, men ikke at filmen håvet inn fire priser i European Film Awards (inkl. beste film).

Nevneverdige nominasjoner og priser:
OSCAR (deles ut 12.3.): beste film, beste regi og beste originalmanus
GOLDEN GLOBE: beste komedie eller musikal og beste kvinnelige birolle (Leon)
BAFTA (deles ut 19.2.): beste originalmanus, beste kvinnelige birolle (Leon) og beste casting
EFA (Europas “Oscar”): beste film, beste regi, beste manus, beste mannlige skuespiller (Burić) og beste film for studenter
CANNES: Gullpalmen

 

6. KAMPEN OM NARVIK

Internasjonal tittel: Narvik: Hitler’s First Defeat

Regi: Erik Skjoldbjærg; manus: Christopher Grøndahl; foto: John-Erling Holmenes Fredriksen; produksjonsdesign: Merete Boström; redigering: Martin Stolz; originalmusikk: Christine Hals; skuespillere: Kristine Hartgen, Carl Martin Eggesbø, Henrik Mestad; Stig Henrik Hoff, Christoph Bach, Emil Johnsen, Kari Bremnes m.fl.; produsenter: Aage Aaberge og Live Bonnevie; verdens- og norgespremiere: 10. desember 2022 (Narvik) og 25. desember 2022 (ordinær); sett: tirsdag 27. desember på Nova kinosenter (Trondheim), sal 1

Med forbehold om at fortellingen på lerretet er historisk nøyaktig, så var det veldig tilfredsstillende for denne kinogjengeren å kunne endelig bli filmatisk informert om det som skjedde i Narvik i begynnelsen av den tyske okkupasjonen av Norge i 1940. Regissør Skjoldbjærg velger å fokusere på familien Tofte: korporal Gunnar, hans kone Ingrid, sønnen Ole (6) og Gunnars far, Aslak. Gunnar blir innblandet i kamphandlingene i og rundt Narvik; mens Ingrid, med sine tysk- og engelskkunnskaper og ansettelsesforhold på Royal Hotel, som brukes som innkvartering for tyske offiserer, blir sentral i kommunikasjonen mellom okkupasjonsmakten, hotelledelsen og den kommunale ledelsen i Narvik.

Uavhengig av sannhetsgehalten, synes jeg Skjoldbjærg har laget en spennende film med realistiske kulisser og effekter og hvor skuespillerne gjør en troverdig jobb. Den beste skuespillerprestasjonen er det Henrik Mestad som gjør, som den rettferdige og omsorgsfulle, men likevel knallharde og kompromissløse major Omdal. Skal jeg tippe en birolle-nominasjon til den neste Amanda-utdelingen (nominasjonene blir offentliggjort i juni/juli)?

Nevneverdige nominasjoner og priser:
For tidlig å si…

 

5. PARALLELLE MØDRE

Original tittel: Madres paralelas
Internasjonal tittel: Parallel Mothers

Regi: Pedro Almodóvar; manus: Pedro Almodóvar; foto: José Luis Alcaine; produksjonsdesign: Antxón Gómez; redigering: Teresa Font; originalmusikk: Alberto Iglesias; skuespillere: Penélope Cruz, Milena Smit, Israel Elejalde, Aitana Sánchez-Gijón, Julieta Serrano, Rossy de Palma, Adelfa Calvo m.fl.; produsent: Augustín Almodóvar; verdenspremiere: 1. september 2021 (Venezia); norgespremiere: 18. mars 2022; sett: mandag 28. mars i Sør-Varanger filmklubb (Aurora kino, Kirkenes)

Dessverre sovnet jeg mot slutten av denne filmen. Primært fordi jeg vanligvis er steike trøtt på mandagskveldene (jeg sover normalt langt ut på dag hver søndag, og dermed sover jeg lite natt til mandag), sekundært fordi Parallelle mødre har to parallelle historier hvor den ene – hovedhistorien om to mødre – er særs engasjerende og absorberende, mens den andre – sidehistorien om en arkeologisk utgraving – kjedet vettet av meg. Hovedhistorien fikk sitt klimaks og sin løsning ett kvarter før filmslutt, mens det siste kvarteret handlet kun om arkeologi og spansk historie, temaer som aldri har interessert meg.

Dermed duppet jeg av og våknet bare ett minutt før rulleteksten. Det kan hende at jeg derfor gikk glipp av en genial link mellom de to historiene, men det spiller egentlig ingen rolle: For meg var filmens hovedhistorie isolert sett så fascinerende og fengslende at den alene er grunnen til at Parallelle mødre befinner seg på en femteplass på en kino-årsliste på frodedahl.com.

Uten å spoile nevneverdig, kan jeg nevne at hovedhistorien handler om at mor A (i førtiårene) og mor B (i tenårene) begge er blitt ufrivillige gravide og møtes på samme fødeklinikk i dagene før og etter fødsel. Her snakker de grundig sammen om meningen med livet og blir nære venner. Når fødslene og de tilhørende formalieter er unnagjort, forlater de fødeklinikken og drar hver deres vei mens de lover hverandre å holde kontakt.

De fleste fødsler går jo bra, men som vi vet av diverse medieoppslag, så kan dramatiske og tragiske ting hende i umiddelbar ettertid. I mor As og mor Bs tilfelle inntreffer topp 2 verste ting som kan skje umiddelbart etter en fødsel. Og det blir det bra kino av.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
OSCAR: beste kvinnelige hovedrolle (Cruz) og beste originalmusikk
GOLDEN GLOBE: beste ikke-engelskspråklige film og beste originalmusikk
BAFTA: beste ikke-engelskspråklige film
VENEZIA: Gullbjørnen, beste kvinnelige hovedrolle (Cruz), Queer Lion

 

4. KRIGSSEILEREN

Internasjonal tittel: War Sailor

Regi: Gunnar Vikene; manus: Gunnar Vikene; foto: Sturla Brandth Grrøvlen; scenografi: Jon Banthorpe, Fredrik SIvertsen og Seth Turner; redigering: Peter Brandt og Anders Albjerg Kristiansen; originalmusikk: Volkerr Bertelmann; skuespillere: Kristoffer Joner, Pål Sverre Hagen, Ine Marie Wilmann, Henrikke Lund Olsen, Armand Hannestad, Leon Tobias Slettbakk, Alexandra Gjerpen m.fl.; produsent: Maria Ekerhovd; verdens- og norgespremiere: 24. august 2022 (Haugesund) og 23. september (ordinær); sett: lørdag 8. oktober på Nova kinosenter (Trondheim), sal 1

Den første av to norske storfilmer om andre verdenskrig jeg så i 2022 – og den beste og mest interessante av dem fordi denne går mer i dybden og har mer karakterutvikling enn Kampen om Narvik. Men kanskje fikk Krigsseileren en tjuvstart på grunn av mer drevne skuespillere. Kristoffer Joner og Pål Sverre Hagen er jo dinosaurer i forhold til ferskingene Hartgen/Eggesbø i Kampen om Narvik.

Men nok sammenligning. Krigsseileren (som selvsagt burde hete Krigsseilerne – i flertall!) er en medrivende fortelling om mannskapet ombord på et handelsskip som i 1939 drar på transatlantisk oppdrag til New York City. Men så startet andre verdenskrig, og Alfred, Sigbjørn, Hanna og 14 år gamle Aksel får plutselig en ganske viktig rolle i de alliertes krigføring mot Tyskland, og de får ordre om å frakte ammunisjon fra USA over til Europa. Og dermed står de i stor fare for å bli torpedert på sin ferd over dammen.

Fokuset ligger på vennskapet mellom Sigbjørn og Alfred, der sistnevnte har familie i Bergen som venter på ham (kona Cecilia og avkommene Magdeli og William). Det blir selvsagt drama over Atlanteren. Hvis ikke, så hadde det ikke blitt særlig til krigsfilm. Men noe mer kan jeg ikke røpe, for det skjer ting – både på Atlanterhavet og i Bergen – som får store konsekvenser for årene som følger. Filmen er nemlig bare sekundært en krigsactionfilm, mens den primært er et mellommenneskelig drama – med en slutt som fikk denne webmasteren til å gruble. Og jeg grubler fortsatt. Men det gjør ikke noe. Man kan jo ikke forlange å få alt servert på fat med teskje.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
For tidlig å si…

 

3. DRIVE MY CAR

Originaltittel: Doraibu mai kâ

Regi: Ryûsuke Hamaguchi; manus: Ryûsuke Hamaguchi og Takamasa Oe (basert på novellesamlingen Onna no inai otokotachi (Menn uten kvinner) (2014) av Haruki Murakami); foto: Hidetoshi Shinomiya; produksjonsdesign: Hyeon-Seon Seo; redigering: Azusa Yamazaki; originalmusikk: Eiko Ishibashi; skuespillere: Hidetoshi Nishijima, Tōko Miura, Masaki Okada, Reika Kirishima, Park Yu-rim, Jin Dae-yeon, Sonia Yuan m.fl.; produsent: Teruhisa Yamamoto; verdenspremiere: 11. juli 2021 (Cannes); norgespremiere: 4. februar 2022; sett: fredag 4. mars i Colosseum kino (Oslo), sal 3

Yūsuke Kafuku er en 45-årish teaterregissør og -skuespiller som opplever tragiske ting på hjemmebane i Tokyo – som også fremkaller skyldfølelse hos ham. Fast forward to år, og Yūsuke har reist til Hiroshima hvor han skal regissere Onkel Vanja av Anton Tsjekhov. Han signerer arbeidskontrakten med teatret uten å legge merke til én av klausulene: Den forbyr ham å kjøre egen bil. Under hele kontraktstiden må han finne seg i at en privatsjåfør kjører bilen hans.

Privatsjåføren er en kvinne tidlig i 20-årene: Misaki Watari. Også hun har nylig opplevd tragiske familiære hendelser i livet sitt, og også hun kjenner på skyld. Mye på grunn av de like skjebnene, oppstår det gradvis et vennskapelig bånd mellom sjåfør og passasjer.

Hovedhistorien i filmen handler om Yūsuke og Misaki, men samtidig fortelles det andre sidehistorier, og vi blir kjent med andre karakterer. Scenografien er upåklagelig, men så har jeg alltid syntes at japansk natur- og kulturlandskap er fascinerende. Etter tre timer satt jeg igjen med en tilfreds følelse av å ha blitt fortalt en troverdig og menneskelig historie om hvordan leve livet uten anger og skyldfølelse.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste internasjonale film, beste regi og beste adapterte manus
GOLDEN GLOBE: beste ikke-engelskspråklige film
BAFTA: beste ikke-engelskspråklige film, beste regi og beste adapterte manus
CANNES: Gullpalmen, beste manus m.fl.

 

2. SYK PIKE

Internasjonal tittel: Sick of Myself

Regi: Kristoffer Borgli; manus: Kristoffer Borgli; foto: Benjamin Loeb; produksjonsdesign: Henrik Svensson; redigering: Kristoffer Borgli; originalmusikk: Turns; skuespillere: Kristine Kujath Torp, Eirik Sæther, Fanny Vaager, Sarah Francesca Brænne, Andrea Bræin Hovig, Henrik Mestad, Anders Danielsen Lie m.fl.; produsenter: Dyveke Bjøkly Graver og Andrea Berentsen Ottmar; verdenspremiere: 22. mai 2022 (Cannes); norgespremiere: 9. september 2022; sett: torsdag 6. oktober på Nova kinosenter (Trondheim)

Sylskarpt satirisk om narssisisten mange av oss har i seg – her representert ved Signe. Hun blir etterhvert så avhengig av den rusen som oppmerksomhet gir henne, at hun går altfor langt i å få rusen til å vedvare. Hun lar ingen metoder være uprøvd, inkludert fysisk selvskading, og hun går heller ikke i veien for å (mis)bruke kjæresten Thomas i hennes sykelige “skøyestreker”.

Filmen er tidvis morbid og ekkel å se på, men aller mest gjenkjennelig, morsom og tidsånd-treffende. Jeg er villig til å satse hele min boliglån-egenkapital på Amanda-nominasjoner for beste kvinnelige hovedrolle (Kristine Kujath Torp) og beste sminke. Svaret får vi kommende sommer.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
CANNES: Un certain regard
…kan komme flere nominasjoner (f.eks. Amanda for beste kvinnelige hovedrolle og beste sminke)

 

1. DEN BLINDE MANNEN SOM IKKE VILLE SE TITANIC

Originaltittel: Sokea mies joka ei halunnut nähdä Titanicia
Internasjonal tittel: The Blind Man Who Did Not Want to See Titanic

Regi: Teemu Nikki; manus: Teemu Nikki; foto: Sari Aaltonen; produksjonsdesign: (ingen); redigering: Jussi Sandhu; originalmusikk: (ingen); skuespillere: Petri Poikolainen, Marjaana Maijala, Samuli Jaskio, Hannamaija Nikander, Lassi Poikolainen, Kimmo Vehviläinen, Suvi Harrtlin m.fl.; produsenter: Teemu Nikki og Jani Pösö; verdenspremiere: 8. september 2021 (Venezia); norgespremiere: 8. april 2022; sett: lørdag 15. april på Prinsen kinosenter (Trondheim), sal 7

En tidvis hjertevarm og morsom film, men først og fremst er den så vond og ubehagelig at jeg ikke kommer til å se den igjen før tidligst på 30-tallet. Likevel er jeg glad for å ha sett den fordi den ga meg et interessant innblikk i de utfordringene som en sterkt funksjonshemmet har i en velferdsstat som ikke fungerer optimalt. (Som den norske, har også den finske velferdsstaten noe å bryne seg på når det gjelder rekruttering og tilbudskutt.)

Jaakko er blind, MS-lidende, rullestol- og pleieavhengig (og blir spilt av en skuespiller med samme sykdomsbilde). I sitt liv som seende, var han svært interessert i å se film, og han viser stolt frem sin dvd-samling til hans få besøkende (stort sett hjemmepleiere). Og det han er spesielt stolt av, er at filmen Titanic aldri ble pakket ut av plastemballasjen – noe som er hans stille protest mot at regissør James Cameron, etter å ha laget mesterverk som The Terminator, Aliens og Terminator 2, har sunket så lavt med å lage en film full av romantikk og sentimentalitet.

Men Titanic-sporet er strengt talt et sidespor i denne filmen. Hovedsporet dreier seg om et langvarig telefonisk forhold Jaakko har hatt med Sirpa, en kvinne som også har MS. Hun er nå i ferd med å bli så syk at livet hennes står på spill, og Jaakko tar motet til seg og bestemmer seg for å reise til Sirpa som bor ca. 1000 km unna. Velferdsstaten kan ikke tilby ham en personlig assistent på ferden, så reisen må han ta helt alene. Dermed må han stole på at menneskene han støter på underveis er såpass godskapsfulle at han kommer seg trygt til målet.

Dessverre er han for godtroende. Og det blir det en intens, jævlig og hjerteskjærende film av – mye takket være valget som regissør Teemu Nikki og fotograf Sari Aaltonen gjør. 1 time og 22 minutter går så altfor sakte.

PS. Dersom jeg likevel bestemmer meg for å se denne filmen flere ganger, så skal jeg gjøre det sammen med elevene mine i programfaget sosialkunnskap (hvor bl.a. funksjonshemmedes ufordringer og velferdsstaten står sentralt i pensum) i den videregående skolen jeg jobber på. Denne har de godt av å se.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
JUSSI (Finlands “Oscar”): beste film og beste mannlige hovedrolle (Poikolainen)

 

Denne lista ble publisert 11.–25. januar 2023 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.

 

De åtte øvrige filmene jeg så på kino i 2022 er – i alfabetisk rekkefølge:

  • Avatar: The Way of Water (James Cameron, 2022)

  • The Batman (Matt Reeves, 2022)

  • Belfast (Kenneth Branagh, 2021)

  • Generasjon Utøya (Sigve Endresen og Aslaug Holm, 2021)

  • Everything Everywhere All at Once (Dan Kwan og Daniel Scheinert, 2022)

  • Love Actually (Richard Curtis, 2003)*

  • The Menu (Mark Mylod, 2022)

  • Trond Giske - Makta rår (Håvard Bustnes, 2021)

*) Denne hadde jeg faktisk aldri sett tidligere (og jeg kommer heller aldri til å se den igjen).