Topp 15 Biosphere-album
Foto: discogs.com
Ambient er en sjanger hvor klang og “atmosfære” vektlegges mer enn melodi, rytme og puls. Borte er rock- og popmusikkens struktur (vers, refreng osv.), og i stedet har vi med en mer fri musikkform å gjøre. Sjangeren er dessuten over 99 % instrumental: Den eneste teksten som noen ganger kan høres er taleutdrag (samplinger) fra mer eller mindre obskure filmer eller tv-serier.
Noen forveksler ambient med newage-musikk: Mens sistnevnte er mer harmonisk og har som formål å behage og gi sinnsro, gir ambient som regel mer lyttemotstand og kan formidle like mye uro som ro. Ambient er på mange måter motstykket til rock og pop – det er en sjanger som krever åpenhet og tålmodighet for å kunne nyte den til fulle. Dersom man reagerer på sjangeren med å si “Dette er da for f*** ikke musikk! Det skjer jo ingenting!”, så har man ikke den nødvendige åpenheten og tålmodigheten som skal til.
Eric Satie (1866-1925) er kjent som sjangerens foregangsfigur, mens Brian Eno er personen som lanserte begrepet “ambient” på midten av 1970-tallet sammen med følgende beskrivelse: “Ambient music must be able to accommodate many levels of listening attention without enforcing one in particular; it must be as ignorable as it is interesting.” Geir Jenssen fra Tromsø, har siden 1991 gjort seg bemerket som én av de verdens fremste og mest kjente ambientmusikere – primært under hans artistnavn Biosphere. I anledning 30-årsjubileet for Biospheres debutalbum Microgravity (1991), presenterer jeg her en liste over de 15 beste albumene han har gitt ut etter min subjetive oppfatning.
Totalt har 24 album vært med i vurderingsgrunnlaget for denne lista. Av disse er 15 album som han har gitt ut under navnet Biosphere, ett er utgitt som Geir Jenssen, ett som Bleep, ett som E-Man, mens de seks øvrige er samarbeidsalbum Biosphere/Geir Jenssen har gitt ut i par med andre ambientartister.
Og for ordens skyld: De to albumene Jenssen ga ut som én av tre musikere i bandet Bel Canto (de to andre i bandet: Anneli Drecker og Nils Johansen), nemlig White-Out Conditions (1987) og Birds of Passage (1989), har jeg ikke tatt med i vurderingen – fordi jeg regner med at hans innflytelse utgjorde ca. 33 % av bandets output, noe jeg mener er for lite for å bli vurdert her. Heller ikke EP-ene Nokas (filmmusikken Geir Jenssen ga ut under eget navn i 2012) og The Petrified Forest (Biosphere, 2017) er tatt med i beregningen.
Biosphere/Geir Jenssen er forøvrig på tolvteplass på lista “Topp 50 musikkartister”. Der kan man lese mer om artisten og hvorfor jeg liker hans musikk. For her og nå er det på tide å presentere lista over de 15 beste av de albumene han er innblandet med 50 eller 100 % innflytelse:
15. AUTOUR DE LA LUNE
Biosphere, 2004
Jeg vil på ingen måte anbefale dette albumet for Biosphere-nybegynnere – med mindre man allerede har et godt forhold til ultra-minimalistisk ambient. Dette er i høyeste grad Biosphere for viderekommende og hans minst allment tilgjengelige verk. Albumet er fylt av dronemusikk med svært lite melodi, men intenst dype toner (som noen steder kun høres som vibrasjoner). De tre midterste sporene inneholder sågar frekvenser som er så dype at man må ha et godt stereoanlegg eller gode øreklokker for å registrere dem. Når man ikke er vant til slik musikk, kan opplevelsen fort bli klaustrofobisk. Men dersom man gjennom tid (slik jeg har gjort) har gjort seg vant til ambient musikk generelt og Biosphere spesielt, så er dette kanskje et naturlig neste-steg å ta i ens musikalske utforskning.
En gang i tiden, unngikk jeg denne plata. I dag anser jeg Autour de la Lune (som forøvrig er et bestillingsverk fra Radio France – og et “soundtrack” til Jule Vernes roman En ferd til månen (1869)) å være like mye fascinerende som forstyrrende. På månen, og i verdensrommet forøvrig, finnes ingen lyd, bare vibrasjoner – noe dette albumet er full av. [Spotify]
PS. Albumet ble forøvrig nominert til Spellmannpris i kategorien Elektronika/Samtidsmusikk.
Høydepunkt: “Déviation” – Det er spesielt på dette sporet at lydanlegget (ev. øreklokkene) får kjørt seg. Her er tonene så dype, at man kun merker vibrasjoner. På full guffe på anlegget, kan det kjennes ut som et jordskjelv. Dersom man ikke har kraftig nok lytteutstyr, merker man ikke noe.
14. DEPARTED GLORIES
Biosphere, 2016
Musikken på dette albumet er nesten like skummel som bildet på albumcoveret. Å lytte til Departed Glories er som å vandre dypt inn i en skog (riktignok i dagslys), og etterhvert finne en tilsynelatende forlatt hytte (eller koie) mens jeg hører ekko av kvinnelig sang i vinden som blåser gjennom trærne - og i veggene i hytta (skogssirener eller huldre, kanskje?). Kanskje er det lyden av spøkelsene av de som en gang bodde der. Lyden av en fjern, men nær fortid? [Spotify]
PS. Med dette albumet vant han Spellemannprisen i kategorien Elektronika. Hans tredje (og i skrivende stund, siste) Spellemannpris.
Høydepunkt: “You want to see it too” – Ja, visst har jeg det! Kom frem, dere skapninger som lager disse fortryllende lydene!
13. ANGEL’S FLIGHT
Biosphere, 2021
Dette albumet inneholder manipulerte variasjoner av Ludwig van Beethovens strykekvartett nr. 14. Med andre ord, forvrengt klassisk musikk. Men forvrengt på en vakker og til tider fortryllende måte. [Spotify]
Høydepunkt: “Angel’s flight” – Tittelsporet med strykere, fløyte og tremolo-effekt (en slags vibrato-effekt). Resultatet blir nesten himmelsk.
12. N-PLANTS
Biosphere, 2011
Musikk med radioaktivt innhold. Hvert spor er oppkalt etter atomkraftverk i Japan. Regissøren av tv-serien Chernobyl (Johan Renck) kunne likeså gjerne ha brukt dette albumet som soundtrack i stedet for å hyre inn Hildur Guðnadóttir (skjønt det må presiseres at jeg synes hennes musikk i serien er meget bra). Når jeg hører denne musikken, har jeg ingen problemer med å se for meg reaktorer, turbiner, kjølevannstanker, kontrollstaver, mennesker i vernedrakter og en skokk med fareskilt for radioaktiv stråling.
En småguffen funfact om dette Spellemannpris-vinnende albumet (hans andre av tre Spellemannpris-belønnede album), er at det ble ferdiglaget én måned før Fukushima-ulykken 11. mars 2011 (og utgitt tre måneder etterpå). For ordens skyld: Ingen av sporene på albumet er oppkalt etter Fukushima-kraftverket. [Spotify]
Høydepunkt: “Sendai-1” – Sporene på plata holder alle en jevn høy kvalitet. Åpningssporet etablerer den radioaktive stemningen umiddelbart.
11. SHENZHOU
Biosphere, 2002
Biospheres “elvealbum”. Det er mulig at albumcoveret har påvirket meg, men jeg føler jeg reiser langs en elv når jeg hører Shenzhou – hvis tittel betyr “magisk båt”. Noen ganger er jeg på båten, andre ganger er jeg på bredden for å tenne opp bål og sette opp telt. Noe av den minimalistiske musikken på albumet (som på langt nær er så minimalistisk som på det påfølgende Autour de la Lune (jf. #15 på denne lista)) er bygd rundt loop-samplinger fra klassiske verk av Claude Debussy, men sporene er såpass korte at det aldri blir for repetitivt. Og når Geir Jenssen legger delikate lydeffekter opp på samplingene, blir resultatet – nok en gang – stemningsfullt. [Spotify]
Høydepunkt: “Ancient campfire” – Tittelen sier det meste om denne knitrende gode “låta”.
10. THE FIRES OF ORK 2
Pete Namlook & Geir Jenssen, 2000
Geir Jenssen spilte inn to album sammen med den nå avdøde tyske elektronika-musikeren Pete Namlook (eg. Peter Kuhlmann, 1960-2012): The Fires of Ork (1993) og The Fires of Ork 2 (2000). Grunnen til at Jenssen benytter sitt fødenavn på disse to utgivelsene, og ikke Biosphere, kan man bare spekulere i (jeg skal spørre ham hvis jeg møter ham). Hvis jeg skal komme med en kvalifisert gjetning, så gjetter jeg at det skyldes at man her beveger seg nært et newage-territorium. Musikken på begge albumene er mer harmonisk og melodiøs, og på enkelte spor blir man eksponert for semifilosofiske monologer – noe som bryter ambient-sjangeren.
Men jeg har ikke noe imot flørt med newage-sjangeren, så lenge flørten er taktfull, og så lenge musikken fortsatt har solide doser med ambient i seg – noe som er tilfelle i både “Ork 1” og “Ork 2”. I den siste installasjonen av Kuhlmann & Jenssen, er musikken så behagelig at jeg strever med å holde meg våken når jeg hører den om kvelden. The Fires of Ork 2 er rett og slett sovemedisin, og det er ment som et kompliment. [Spotify]
PS. I 2018 ble The Fires of Ork og The Fires of Ork 2 gjenutgitt som én utgivelse: et dobbeltalbum under duonavnet The Fires of Ork.
Høydepunkter: “Sky lounge” – Himmelsk gitarplimpring (kommer inn i lydbildet ved 2:20) /// “Nouvelles machines” – 95 % fascinerende og 5 % småirriterende (fordi jeg klarer ikke å finne ut nøyaktig hvordan de har klart å få til disse “klirrende kulelydene”)
9. CIRQUE
Biosphere, 2000
Med dette albumet vant Geir Jenssen sin første Spellemannpris – og det attpåtil i kategorien Elektronika/Hip-hop (!). Alle som har hørt Cirque vet at dette er så langt unna hip-hop som man nesten kan komme. Som coverbildet indikerer: Dette er et høyfjellsalbum med innslag av brevandring. Lytteopplevelsen er som å være på en ekspedisjon til noen av de høyeste fjellene i verden, og flere steder kan man høre radiosamtaler ekspedisjonsdeltakerne imellom. I 2016 ble albumet relansert med en bonusdisk bestående av seks spor (previously unreleased) som alle er på høyde (pun intended) med moderalbumet. [Spotify]
Høydepunkt: “Le Grand Dôme” – Ut på (fjell)tur, aldri sur! Deilig rytmeseksjon (kommer inn ved 1:15). /// Fra bonusmaterialet: “Minuarta” – Suggerende fjellekspedisjonstekno.
8. THE FIRES OF ORK
Pete Namlook & Geir Jenssen, 1993
Denne er noe ujevnere enn The Fires of Ork 2 (2000), men fordi høydepunktene er vesentlig høyere her enn på oppfølgeren, så kryper ener’n et par hakk forbi toer’n på denne lista. Og ener’n ville kanskje ha krøpet ytterligere ett hakk oppover dersom man hadde redusert den kvasifilosofiske pratingen som er spredt rundt på plata, med 50 %. [Spotify]
Høydepunkt: “Gebirge” – Stemningsfull. Litt mye prating, men pratingen er i det minste forvrengt slik at det hele blir litt småmystisk. /// “Talk to the stars” – Klein tekst til tross, teksten (pratingen) er relativt nedtonet og lavmælt slik at det aldri blir irriterende, og når 1:45 passeres og audiorgasmen bryter løs, blir all prat tilgitt.
7. POLAR SEQUENCES
Higher Intelligence Agency & Biosphere, 1996
Dette er et konsertalbum som H.I.A. (Bobby Bird fra Birmingham) og Biosphere spilte inn i Fjellstua ovenfor Tromsø i oktober 1995. Lydene som kommer ut av prosjektet er fascinerende: En iskald miks av arktisk ambient hvor man bl.a. hører lyder av snø, vind, is, smeltevann og fjellheis-mekanikk – alt blandet med og behandlet av elektroniske instrumenter. Men all elektronisk behandling er gjort med forsiktighet for å fremheve de virkelige stjernene på albumet: naturelementene. [Spotify]
Høydepunkt: “Cimmerian shaft” – Kabelheisen fra Tromsdalen til Fjellstua er stjernen i dette sporet. /// “White lightning” – Får tankene mine tilbake til en militær øvelse jeg deltok i under førstegangstjenesten (ved Garnisonen i Porsanger) vinteren 1996 (samtidig som dette albumet kom ut), med ski på beina, da laget vårt kom inn i en snøstorm midt på dagen, og alt ble bare hvitt rundt oss.
6. THE SENJA RECORDINGS
Biosphere, 2019
Senja er den største øya i mitt hjemfylke (Troms og Finnmark) og Norges nest største øy (etter Hinnøya i Nordland (Svalbard ikke medregnet)). Senja er også øya Geir Jenssen bor på, nærmere bestemt i fiskeværet Mefjordvær nordvest på øya (iallfall bodde han der i 2016 da Dagens Næringsliv var på besøk hos ham (betalingsmur)). Senja er på mange måter et Norge i miniatyr: Her er fjell, daler, fjorder, skog, myrer, strender, skjærgård, bondegårder, bygder, tettsteder (størst: Silsand), men ingen byer (med mindre vi tar med Finnsnes som ligger i Senja kommune, men på fastlandssiden). Det er også mye vær på Senja: fiskevær, godvær og dårlig vær. Jeg tror Geir Jenssen er en stor fan av dårlig vær, fordi det lager de mest fascinerende lydene – lyder som kan danne grunnlaget for et lydalbum, som for eksempel The Senja Recordings som han ga ut i juni 2019 under artistnavnet Biosphere.
Albumet er en hybrid mellom to sjangre: field recordings og ambient. I perioden 2015-2018, har Jenssen tatt med seg mikrofon og reist rundtomkring på den 1586 km² store øya og tatt opp lyden av værfenomener som vind, regn, lyn (torden), men også av reinsdyrflokker, flydur, VHF-signaler, lyden av vannrør, snøskur, strømtransformatorer, strømlinjer og ekko fra fjellvegger (i “Kyle” skapt av en vuvuzela (!) som Jenssen blåser i mot en fjellvegg i Litjedalen). I åpningssporet “Skålbrekka” eksperimenter han med is ved å kaste isblokker på et nyfrosset vann; og lytter man nøye etter, kan man også høre hunden hans, Tara.
Disse feltopptakene tar Biosphere med inn i studio og mikser dem med elektroniske instrumenter og behandlingsformer (som f.eks. ARP Odyssey, Roland System-100, Yamaha FB-01, Argeïphontes Lyre og Waldorf Blofeld, hvis vi skal tro cd-heftet), og resultatet blir en 65 minutter lang skattekiste av lyder som både fungerer som forgrunns- og bakgrunnsmusikk – med andre ord i henhold til Brian Enos definisjon på ambient: as ignorable as it is interesting.
Den bruksmåten jeg personlig benytter The Senja Recordings mest til, er når jeg skal legge meg for kvelden: Spor 1 og 2 avspilles under kveldsstellet (tannpuss etc.), mens når jeg trekker dyna over kroppen, er spor 3 “Bergsbotn I” i gang og dysser meg i søvn (en sjelden gang sovner jeg ikke inn før ut i spor 5, “Berg”). Resten av albumet, hender det noen ganger at jeg lytter til på dagtid i helgene. [Spotify]
Høydepunkt: “Bergsbotn I” – Beskrives slik i cd-heftet: “Field recording, military snow shed, December 2016. A 300m long snow shed where the wind is blowing through the ventilation pipe towards the opening, sounding like a giant flute.” Resultat: Den perfekte sovemedisin. /// “Hå” – Avslutningssporet som jeg aldri kommer til når jeg hører denne i leggetiden, men jeg har derimot latt meg fascinere av den på dagtid i helgene. Sporet inneholder, ifølge cd-heftet, undervannslyder tatt opp av en hydrofon og mikset/behandlet med en Waldorf Blofeld-synthesizer.
5. COMPILATION 1991-2004
Biosphere, 2012
Joda, jeg vet det egentlig er litt juks å inkludere et samlealbum på en rangeringsliste med ordinære album. Grunnen til at jeg gjør et unntak for Compilation 1991-2004, er at ingen av de femten sporene er å finne på noen annet Biosphere-album. Samtlige spor er opprinnelig utgitt på mer eller mindre obskure diverse artister-utgivelser, utgitt av mindre og ukjente plateselskap i løpet av de første 13 årene av Geir Jenssens karriere som Biosphere. Dette er med andre ord langt fra å være noen “greatest hits”- eller “the best of”-kolleksjon.
Likevel er dette en godtepose av et dobbeltalbum, og godbitene er servert i kronologisk rekkefølge. Dette betyr at det begynner med en nokså uptempo sak (“Hypnophone”) ettersom mye av Biospheres output fra første halvdel av 1990-tallet er av subsjangeren ambient house, altså ambient musikk det går an å danse til. Men fra 1995 roet han seg kraftig ned med tanke på tempo, rytme og puls – noe som tydelig merkes også på dette samlealbumet. De femten låtene er såpass distinkte og forskjellige (akkurat som bitene i en pose Twist) at 98 minutter går rimelig fort. [Spotify]
Høydepunkt: “The seal & the hydrophone” – Hypnotisk undervannstekno. Én av de første Biosphere-komposisjonene jeg hørte: Jeg fikk den nemlig som bonusspor da jeg betalte og lastet ned albumet Patashnik (1994) fra Biospheres hjemmeside i 2005. /// “Superfluid” – En “lydinstallasjon” med kilende bass. Her er det bare å ta på øreklokkene (ev. ørepluggene) og nyt. /// “Vi kan tenka digitalt, vi kan tala digitalt” – Dette ti minutter lange drømmeaktige bestillingsverket for Museet for samtidskunst i Roskilde (2001), gir meg den komplette sinnsro. Dette er forøvrig et skoleeksempel på ambient; alle typiske ingredienser er representert.
4. MICROGRAVITY
Biosphere, 1991
Biosphere har en vane med å endre coveret på albumene sine i forbindelse med reutgivelser. Hans debutalbum Microgravity innehar hans personlige rekord med hele seks (!) forskjellige albumcovere (når jeg søker “biosphere microgravity” på Googles bildesøk, dukker faktisk de seks coverene opp som de seks første treffene). Coveret jeg har brukt som illustrasjon her, er det som prydet originalutgivelsen, utgitt av plateselskapet Origo Sound, i 1991. Med andre ord, det var med dette coveret eventyret til Biosphere (og også Origo Sound, drevet av Harald Lervik) startet.
Musikken på Microgravity er forbausende uptempo i forhold til det som senere skulle komme på Geir Jenssens plater. Her flørter han med house/tekno-sjangeren på over halvparten av sporene, men uten å gå over til fullstendig rave. Musikkens arktisk kalde og drømmeaktige kvalitet holdes intakt gjennom alle ni spor og 47 minutter – og fortsetter på de sju bonussporene (alle visstnok innspilt i samme periode som hovedalbumet) i reutgivelsen fra 2015. [Spotify]
Høydepunkt: “Tranquilizer” – Beroligende spacegroove. /// “The fairy tale” – Låta med høyeste tempo, deiligste bass og mest morbide sampling. /// “Cygnus-A” – Et ekko fra Geir Jenssens to foregående prosjekt Bel Canto (jf. den eksotiske trommingen) og Bleep (jf. den etniske samplingen). /// Fra bonusmaterialet: “Avenue 2.3” – Masse spennende ingredienser i denne (suggerende tromming, mystisk bakgrunnsstøy og kule videospillaktige synthlinjer). Hvis dette er en outtake/vrakgods fra hovedalbumet (noe som ikke er bekreftet noe steder), må man kanskje lure på Geir Jenssens dømmekraft (eventuelt min dømmekraft, selvsagt).
3. DROPSONDE
Biosphere, 2006
I motsetning til Microgravity, er det bare laget tre cover-artworks til Dropsonde, men så er sistnevnte kun halvparten så gammel som førstnevnte, så Dropsonde har fortsatt 15 år på seg til å komme ajour med Microgravity i antall albumcovere (seks). Fordi jeg synes det er det fineste, har jeg valgt det nyeste albumcoveret som illustrasjon, nærmere bestemt det som ledsager reutgivelsen av albumet i 2020 – en reutgivelse med hele 50 minutter bonusmateriale (åtte spor). Dette coveret viser faktisk en dropsonde på vei ned til bakken fra et fly, sannsynligvis i ferd med å samle inn meteorologiske data.
Med dropsonden som bakgrunnsteppe, er det selvsagt svært fristende for meg å karakterisere musikken på albumet som himmelsk, men det blir for klisjé. Men at kvaliteten på albumet er skyhøyt, er helt OK å si og noe jeg ikke er i tvil om. På Dropsonde blander Biosphere sine ambient-variasjoner med jazz-elementer. Dette hører man spesielt på hihat-trommingen spredt over flere av sporene. Resultatet blir lett og luftig musikk som for meg passer best å høre på en søndags formiddag, og kanskje aller best de sjeldne gangene jeg skulle være så uheldig å ha havnet i bakfylla fra lørdagskvelden/-natta. Dropsonde fungerer nemlig svært bra som hangover-medisin. [Spotify]
Høydepunkt: “Birds fly by flapping their wings” – Blir det mer lettere og luftigere enn dette, tar jeg helt av. /// “Warmed by the drift” – Som en deilig og varm fønvind. /// “People are friends” – Perfekt musikalsk narkose. Denne vil jeg ha på høytaleren neste gang det skal røskes og borres i kjeften min hos tannlegen. Den siste halvdelen inneholder en småcreepy kvinnestemme, men jeg har vanligvis sovnet lenge før jeg kommer dit. /// Fra bonusmaterialet: “Fair winds for escort” – En slags hybrid av de to førstnevnte høydepunktene, men med en fiffig bassgitarlignende lyd i tillegg (kanskje er det bassgitar?), som gjør en søndags formiddag (med eller uten hangover) ytterligere overkommelig.
2. PATASHNIK
Biosphere, 1994
Det har aldri vært noen tvil hos meg om hvilke to album skulle toppe denne lista. Tvilen har vært knyttet til hvilket av dem som skulle trone. Jeg lar førsteplassens helstøpthet være det avgjørende fordi Patashnik spriker i ganske mange retninger og kan således minne om et samlealbum. Bare i løpet av de fire første sporene, har man kost seg med fire vidt forskjellige Twist-biter. Ikke misforstå: Låtene (sporene) hver for seg er flotte, men som album henger ikke låtene like godt sammen som sporene på førsteplass-albumet gjør. På Patashnik finner jeg mange fremragende godbiter, bl.a. min personlige Biosphere-favoritt.
Patashnik er et russisk ord og skal visstnok bety en astronaut som har mistet fysisk kontakt med moderskipet og svever ukontrollert i verdensrommet uten sjanse å bli reddet. Noen utgivelser er også dedisert “those who left …and never returned”. Det er lett å få en overveldende følelse av verdensrom og tomhet når jeg hører på mange av disse låtene. Albumet er forøvrig spekket med samplinger fra diverse science fiction-filmer, flesteparten av dem visstnok fra 2010: Året vi får kontakt (1984), Peter Hyams mindre suksessrike oppfølger til Stanley Kubricks 2001: En romodyssé (1968) – en oppfølger jeg ennå ikke har sett (men jeg føler at det blir det ikke lenge til nå). Jeg synes Geir Jenssen treffer godt og balansert med disse samplingene, og de er så absolutt med på å fremheve den overjordiske stemningen på mange av låtene. [Spotify]
Høydepunkt: “Startoucher” – Arktisk ambient fra øverste hylle. Her har jeg ingen problemer med å forestille meg en stjerneklar himmel en nordnorsk vinternatt. /// “Novelty waves” – Låta som åpnet en del dører for Biosphere (den ble brukt i to Levis-reklamefilmer i 1995: [1] [2]), er en liten teknogodbit med fascinerende frekvenser som til tider kiler i ørene (spesielt ved 3:25 hvor tempoet forsvinner i noen sekunder). /// “The shield” – Nesten ni minutter pur musikkmagi. Nå er det mulig jeg spoiler en eventuell fremtidig liste over Biospheres beste enkeltspor, men dette er altså, etter min mening, den beste komposisjonen Biosphere har laget. Den er en gripende og fortryllende reise fylt til randen av soniske og sceniske detaljer, og jeg oppdager stadig nye detaljer hver gang jeg hører den. (Jeg forsøker å passe meg slik at jeg ikke overspiller den slik at jeg blir lei av den, men det er ikke lett å unngå å trykke på repeat-knappen.) Ifølge cd-coveret er låta et bestillingsverk for Rikskonsertene – hva nå enn det betyr (står ikke forklart nærmere). /// Fra bonusmaterialet (a.k.a. Patashnik 2 (utgitt 2014)): “A circular path” – En småsuggerende låt som er velegnet, både musikkmessig og tittelmessig, for tredemølleløping.
1. SUBSTRATA
Biosphere, 1997
Vinterlig. Drømmeaktig. Mystisk. Vakkert. Nord-norsk. Beroligende. Fortryllende. Stemningsfullt. Eterisk. Balsam for sjelen. Arktisk ambient på sitt aller beste.
Førsteplassen på denne lista er nok ikke spesielt kontroversiell. På nettsiden Rate Your Music (musikkens svar på Internet Movie Database) er Substrata i skrivende stund rangert som tidenes 33. beste album med ambient innhold – og den er på 37. plass blant alle album utgitt i 1997 – uansett sjanger. Og i 2016, kåret musikkmagasinet Pitchfork Substrata til tidenes 38. beste ambient-album. Så det er altså flere enn jeg som setter stor pris på dette lille mesterverket fra Geir Jenssens hjerne og hender.
Fire år senere (2001) gir Biosphere ut Substrata 2, et dobbeltalbum hvor CD#1 er originalalbumet fra 1997, mens CD#2 inneholder Geir Jenssens soundtrack til Dziga Vertovs eksperimentelle stumfilm Mannen med filmkameraet (1929), et soundtrack bestilt av Tromsø Internasjonale Filmfestival i 1996. Denne filmmusikken fungerer faktisk som en naturlig forlengelse av Substrata da den er i samme stil. I tillegg inneholder CD#2 to uptempo-låter som ble funnet upassende til originalalbumet, men i stedet gitt ut som bonusspor på den japanske utgaven av Substrata i 1997. Og ikke nok med det: I 2011 ble nok et bonusspor lagt til: “Laika” er det 14 minutter lange sistesporet på den digitale versjonen (deriblant Spotify) av Substrata 2. [Spotify: originalalbumet (1997); Substrata 2 (2001/2011)]
Høydepunkt: “Poa alpina” (inkl. dets introspor “As the sun kissed the horizon”) – Heldigvis varer denne drømmeaktige låta i kun fire minutter. Hadde den vart et par minutter til, så hadde man blitt hypnotisert til søvn og gått glipp av resten av albumet. /// “The things I tell you” – En vakker og nordlysfull natt skal jeg ta poljakka og øreklokkene på, legge meg på marken (eller en altan eller takterasse) og nyte showet på himmelen mens jeg lytter til denne himmelske låta – som forøvrig inneholder en sample fra tv-serien Twin Peaks (1990/91), nærmere bestemt scenen hvor FBI-etterforskeren Dale Cooper blir vekket av The Gentle Giant (S02E01). /// “Kobresia” – En fortryllende komposisjon ledsaget av en russisk monolog (som er forklart og oversatt av brukeren Ilya Rodionov på denne Discogs-siden). Et perfekt avslutningsspor på mange av Biosphere-spillelistene jeg har satt sammen opp gjennom årene (den er ikke avslutningssporet på Substrata, men burde vært det).
Fra bonusmaterialet (2001): “The silent orchestra” – En stemningsfull merkverdighet som inneholder nok en sample fra samme episode av Twin Peaks som i “The things I tell you”, denne gangen monologen (visjonen) Major Briggs fremfører for sin sønn Bobby. /// “Endurium” – En uptempo outtake fra Substrata (men som ble inkludert i den japanske utgaven). Hadde den vært inkludert i hovedalbumet, hadde kanskje noen klaget på at den hadde forstyrret grunnstemningen. Jeg hadde ikke vært én av disse noen. Ja vel, så har låta puls, men lydbildet er like arktisk og nordlysaktig som “The things I tell you”. NB! På enkelte digitale utgivelser er “Endurium” og “The Eye of the Cyclone” forvekslet med hverandre. Det korrekte er at “Endurium” er lengst av de to (10:47).
Denne lista ble publisert 8.–22. september 2021 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.
De ni øvrige albumene som var med i vurderingsgrunnlaget (i kronologisk rekkefølge):
E-Man (E-Man, 1984)
The North Pole by Submarine (Bleep, 1990)
Insomnia (soundtrack) (Biosphere, 1997)
Nordheim Transformed (Biosphere & Deathprod, 1998)
Birmingham Frequencies (Higher Intelligence Agency & Biosphere, 1999)
Cho Oyu 8201m – Field Recordings from Tibet (Geir Jenssen, 2006)
L’incoronazione di Poppea (Biosphere, 2012)
Stator (Biosphere & Deathprod, 2015)
The Hilvarenbeek Recordings (Biosphere, 2018)
Spotify-spilleliste:
De 36 sporene som er nevnt med fet skrift på denne lista. Sporene/albumene er sortert i synkende rekkefølge (fra det aller beste til det 15. beste albumet).